Når galt blir rett, og rett blir galt

Joel Ystebø holdt dette innlegget på Oslo Symposium 18. august.

Ved dette valget får vi høre om de forutsigbare og vanlige ideologiske drakampene. Vi ser debatter om private aktører i velferden, skatt, bompenger, vindkraft, og alt dette er helt legitime politiske diskusjoner.

Men selv i en kommunevalgkamp, er det én ideologisk drakamp som er betydelig viktigere. Det er hvorvidt bibelen og kristen tenkning skal prege politikken.

Den engelske forkynneren, William Booth, sa en gang: «I de siste dager skal det bli - religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse. Politikk uten Gud, himmel uten fortapelse».

Et samfunn uten en levende kirke, sentrert rundt evangeliet og Guds ord, og med en politikk som ikke verdsetter Bibelske verdier – evige verdier – vil alltid være et fattigere samfunn. Jeg mener at ved dette valget står mye på spill for disse evige verdier.

Vi lever i en tid hvor det som er galt blir rett, og rett blir galt.

Det står i Jesaja 5:20:

«Ve dem som kaller ondt for godt, eller godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, eller lys i stedet for mørke.»

Vi ser det blant annet i skolen.

Nå er begrep som kjønnsidentitet, ikke-binær og kjønnsmangfold blitt implementert i lærebøkene. Elever blir bedt om å kjenne etter hvilket kjønn de er, i tilfelle de fikk feil kjønn utdelt ved fødsel. En trebarnsfar, fra Porsgrunn, fortalte til NRK i fjor om sin åtte år gamle sønn og hans medelever, som fikk til oppgave å skrive på en lapp hvilket kjønn de identifiserte seg med.

KrF kjempet med nebb og klør mot ølservering – så regnet den bort

Legen Espen Pirelli Benestad, som senest i år ble fratatt legelisensen, har laget en video om de syv kjønn han hevder eksisterer. Denne videoen blir brukt som faglig grunnlag for formidlingen til elever på flere skoler.

De som opplever kjønnsinkongruens og utfordringer med egen kjønnsidentitet trenger både støtte, omsorg og forståelse. Men er det ikke fare for at de som forteller om kjønn som flytende og ikke biologisk, f.eks. Rosa kompetanse, NRK Super eller TikTok-influencere, påfører barn og unge problemer med egen identitet?

Samfunnsdebattant og filmskaper Matt Walsh står bak den amerikanske filmen: What Is A Woman? Walsh intervjuer her ulike aktivister og fagfolk om kjønnsidentitet. Flere av dem har hjulpet unge tenåringer med kjønnsskifte.

På slutten av hvert intervju spør Walsh: Hva er en kvinne?

Av de som velger å svare på spørsmålet, er svaret: De som føler seg som kvinne.

Da spør Walsh på nytt: Ja, men hva er det de da føler seg som? Hva er en kvinne?

Spørsmålet Walsh stiller er banalt og enkelt for de fleste å svare på. Og nettopp derfor får det frem et viktig paradoks.

Jeg forstår godt de foreldre som er bekymret når lærere med ansvar for barnas opplæring i skolen om kjønn, seksualitet og identitet, ikke klarer å svare på dette grunnleggende spørsmålet, nemlig: Lærer, hva er en kvinne?

Når galt blir rett, og rett blir galt.

Vi lever i en krevende sikkerhetspolitisk tid. Vi har fått krig i Europa. Og krigføringen er brutal. Et selvstendig land, har blitt invadert av en autoritær despot som virker å gjøre hva som helst, for å utvide sitt territorium.

Vi ser grove krigshandlinger og krenkelser. Mot kvinner, barn og til og med spedbarn.

Ofte er krig og konflikter en komplisert materie. Ofte er det sammensatt. Men sjeldent har det vært enklere å ta stilling til en krig, som det er denne gangen. Russlands brutale invasjon av Ukraina er ene og alene Russlands ansvar.

Det som skremmer meg er en del av strømningene vi ser, til og med i den verdikonservative bevegelsen. Politikere som kommer med Russland- og Putin-støtte. Som vil oppheve sanksjonene mot Russland og stanse våpenhjelpen til Ukrainas legitime kamp for sin fred, frihet og selvstendighet.

Jeg håper i alle fall at enhver politiker som løper Putins ærend, holder seg langt unna våre kommunestyrer og fylkesting, ved dette valget.

Når galt blir rett, og rett blir galt.

Da jeg som 11-åring startet å interessere meg for politikk, var det i stor grad knyttet til en konkret sak. Det handlet om friskolepolitikk. Jeg hadde hørt om en fremtredende politiker på venstresiden uttale noe i retning av at elever som velger å gå sin skolegang på en friskole, ble mindre sosialt intelligente enn de som valgte den offentlige skolen. Det opplevdes absurd.

Joel Ystebø (KrF) lover å skaffe et fast tilholdssted for jødene i Bergen

Men lite har endret seg siden den gang. Venstresiden er fortsatt kritisk til friskoler, men forskjellen er at de blir mer og mer nådeløs for hver gang de får regjeringsmakt. 

Det statsråd Tonje Brenna og den sittende regjeringen holder på med, er en sakte, men sikker, utarming av friskolene. Etter to år med sosialistisk styre, ser vi nedbemanninger, budsjettkutt, svekket skoletilbud og for noen også økt foreldrebetaling.

Det siste er ironisk. 

For Støre-regjeringens slagord om at det nå er «vanlige folks tur», gjelder tydeligvis ikke de mange vanlige folkene som ønsker å velge et pedagogisk alternativ for sine barn.

 Det verken er eller skal være en luksus, som bare de rikeste kan velge.

 Foreldre til elever som blir sendt på friskoler, er ikke annenrangs borgere. De betaler skatt på lik linje som alle andre. Men barna får et svekket skoletilbud under sittende regjering.

 Arbeiderpartiet har vært en katastrofe for friskolene. For lærerne, foreldrene og elevene som blir berørt av Brennas kutt.

Dette landet trenger en ny retning i friskolepolitikken. Det starter allerede ved kommunevalget 11. september.

 Den aller viktigste kristne grunnverdien som bør anvendes i politikken, er respekten for menneskets ukrenkelige verdi fra unnfangelse og til naturlig død. 

Siden sekstiåtterrevolusjonen og tanken om fri abort fikk fotfeste i Norge, har vi som samfunn blitt fattigere.

Politikken som har blitt ført har gått på bekostning av livets ukrenkelighet. For disse mine minste. 

Og selv om abortloven, i motsetning til forrige valg, ikke er oppe til debatt ved et kommunevalg, så er kampen for de ufødte barns rett til liv fortsatt relevant.

Abortlovgivning er ikke lokalpolitikk, men i Bergen, der jeg er 1. kandidat for KrF, går vi til valg på en nullvisjon mot abort, som innbefatter en rekke tiltak for å forebygge aborter. Vi vil gjøre abort utenkelig i vår by. Vi vil styrke tjenestene, oppfølgingen og de økonomiske ordningene.

Tidligere denne uken møtte jeg varaordfører fra SV, Eira Garrido, til debatt på NRK Hordaland. Hun uttalte at abort utelukkende er et spørsmål om kvinnehelse. Men det er ikke sant. Jeg har aldri forstått de abortliberale i vårt samfunn sin trang til å frata det ufødte barnets menneskeverd. De ufødte barna blir omtalt som en betydningsløs celleklump. Noe man enkelt kan velge bort.

KrF Bergen ønsker nullvisjon i abortsaken

Kvaliteten på et samfunn kan vi måle på hvordan det behandler de svakeste iblant oss.

Garrido kalte også forslaget om nullvisjon for «ekstrem politikk». Å føre en politikk som i større grad ivaretar de ufødte barnas rett til liv, er ikke ekstrem politikk. Det er god politikk.

Når galt blir rett, og rett blir galt.

Det er sterke krefter i norsk politikk som tror på ideen om et livssynsnøytralt samfunn. En tanke om at livets store spørsmål, hvorfor vi er skapt og hvordan livet skal leves, er noe offentlige institusjoner kan være nøytrale til. Det er et eneste stort selvbedrag for vår nasjon. Ingen er nøytrale i møte med tro og viktige verdispørsmål. Alle er vi preget av vår bakgrunn og verdigrunnlag. Spørsmålet er da hvilke verdier er det som skal prege norsk kultur og politikk?

For øyeblikket ser vi stadig grep som gjøres for å svekke kristne markeringer og uttrykk i offentligheten. Deriblant noe så varsomt, respektfullt og tradisjonsrikt, som Gideon og andre aktørers utdeling av bibler på norske skoler.

Gideon deler ut bibler i over 200 land. Mens i Norge varslet Utdanningsdirektoratet høsten 2021, at de vil anmode kommunene om å ikke tillate bibelutdeling på norske skoler. De mener det kan klassifiseres som forkynnelse. Og man må være plassert ganske langt ute på venstresiden, og kanskje ha sitt medlemskap i Human etisk-forbund i orden, for å tenke at barn og unge tar skade av å få muligheten til å frivillig ta imot en bibel på skolen.

Når galt blir rett, og rett blir galt.

Men jeg vil aldri være bekymret for den kristne tros posisjon i vår nasjon. Den vil aldri norske politikere kunne styre.

For evangeliet om Jesus Kristus, som Herre og Frelser, Guds ord, gitt til oss for mening, rettledning og trøst, er et lys ingen vil kunne slukke. Ikke engang norsk venstreside.

Fordi det er som det står i sangen: «Navnet Jesus, det blekner aldri».