Når Gud blir brukt som unnskyldning for å dømme

Torsdag ettermiddag satt jeg i Grieghallen i Bergen og hørte Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen intervjue programleder Megan Phelps-Roper og produsent Andy Mills. De står bak podkasten «The Witch Trials of J.K. Rowling».

Harry Potter-forfatteren har blitt omstridt på grunn av sitt engasjement i transdebatten. På engelsk rommer podkastens tittelen en tvetydighet slik at den både kan oversettes med «Heksejakten på J. K. Rowling» og «J. K. Rowlings heksejakt».

Podkasten er altså ikke noe ensidig forsvar for Rowling, men vi får høre hennes fortelling. Det blir også påpekt at mens forfatteren nå blir gjenstand for hard kritikk fra transaktivister, ble hun tidligere kritisert av kristne som mente Harry Potter-bøkene fremstilte magi på en uheldig måte.

Samtalen med de to podkastskaperne var del av programmet på det årlige bransjetreffet Nordiske Mediedager. I salen satt både journalister, kommunikasjonsfolk og mange andre som sikkert har ulik grad av førstehånds kjennskap til religiøse miljøer.

Trine Eilertsen hadde satt av god tid til å snakke om programlederens spesielle bakgrunn. Det ble en tankevekkende samtale. For hun har vært gjennom store forandringer.

Dokumentarfilmskaperen Louis Theroux har omtalt Megan Phelps-Ropers familie som den mest forhatte i USA. Det hadde sammenheng med tilknytningen til menigheten Westboro Baptist Church. Den Kansas-baserte menigheten lar seg vanskelig sammenligne med noe vi kjenner her hjemme.

De gjorde det til en vane å markere seg offentlig med utsagn som at Gud hater homofile, de snakket åpent om konkrete ulykker som uttrykk for Guds dom, og de stilte seg opp utenfor begravelser med plakater hvor Guds dom over avdøde ble uttrykt.

Noe mer ubarmhjertig skal man lete lenge etter. Det finnes videoopptak hvor Phelps-Rober selv tar del i disse markeringene. Men hun brøt altså ut.

Denne historien gir henne et uvanlig utgangspunkt for samtalen med Rowling. Phelps-Rober beskrev blant annet hvordan hun tidligere mente at «my rightness was justifying my rudeness». Altså at hun kunne til å være uhøflig eller frekk fordi hun hadde rett.

Den type logikk er langt mer utbredt enn vi umiddelbart tenker over. Produsent Andy Mills snakket om hvordan både han og kollegaen hadde med seg erfaringen av å ha tatt feil som bakgrunn for å lage podkasten.

Vi kan ikke uten videre sammenligne debatten om transseksualitet i USA med debatten vi har i Norge. Og vi har ingen kjente paralleller til Westboro Baptist Church.

Men faren er likevel større nå enn før, for at kristne som ser på seg selv som vanlige, likevel blir mistenkt for å ligne på de mer ekstreme miljøene i USA. Det har sammenheng med tiden vi lever i.

For ettertiden tror jeg kanskje terrorangrepene i USA 11. september 2001 blir stående som et større tidsskille enn vi har tatt inn over oss. Fra da av ble det mer vanlig å se på religion først og fremst som noe potensielt farlig.

Og i sammenheng med sekulariseringen i Vesten ble det også mer vanlig å behandle religion som ett felles anliggende, med mindre vekt på de innbyrdes forskjellene mellom for eksempel kristendom og islam.

Senere terrorangrep har bidratt til å styrke tanken om at religion er noe man bør være forsiktig i sin omgang med. Dette bidrar til at også kristendom, og da særlig kristendom utenfor de tradisjonelle kirkene, blir møtt med mer mistenksomhet enn for et par tiår siden. Det vil kreve mye arbeid å korrigere dette inntrykket.

Torsdag kveld var det sceneskifte. Da besøkte biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt Skjold kirke i Bergen. Evangeliet om Jesus Kristus ble forkynt i Egypt nesten 1.000 år før det ble forkynt i Norge. Men de egyptiske kristne har 1.400 års erfaring med å være i minoritet. Derfor tror jeg vi har en god del å lære av dem.

Det er lenge siden jeg hørte misjonsfolkets tradisjonelle nasjonalsang «Din rikssak, Jesus, være skal» fremført med sterkere kollektiv innlevelse som i Skjold kirke. Det var oppløftende, men ikke overraskende, midt i folkekirken.

Biskop Thomas' budskap var så enkelt som de dypeste budskapene ofte er. Som eksempel fortalte han om retreatsenteret Anafora og utdanningssenteret Anastasia, som han er tilknyttet. Anafora betyr å løfte opp, og anastasis betyr oppstandelse.

Påstanden hans var du ikke kan løfte noen opp hvis du ikke først kneler. Ønsket om å løfte mennesker opp til å se sin verdi i Guds øyne var en gjennomgangstone i budskapet hans.

Biskopen viste til Jesu nåde som utgangspunkt for den utfordrende appellen sin. Den handlet om å bevege seg fra fordømmelse til barmhjertighet.

Fra fordømmelse til barmhjertighet. Kontrasten til bildene fra Westboro Baptist Church' demonstrasjoner var slående. Men er kontrasten begrenset til dem som beveger seg i eller rundt kristendommens ytterkanter?

Biskop Thomas' konkrete utgangspunktet var mennesker som hadde opplevd ulike slags urettferdighet fra omgivelsene sine. Han var særlig opptatt av å løfte frem jenter og kvinner, som har opplevd alt fra å ikke bli tatt på alvor til alvorlige overgrep.

Jeg lurer på hvordan biskopen hadde vurdert samtalen jeg var vitne til tidligere på dagen. Han ville ganske sikkert sluttet seg til den grunnleggende forståelsen at mennesket er skapt til kvinne og mann. Men hvordan ville han vurdert graden av barmhjertighet i norske kristnes møte med samtidens betente debatter?

Jeg stilte meg i køen av dem som ville ha biskopens forbønn. Da det ble min tur, ba han blant annet om visdom. Det tror jeg er en kvalitet norske kristne trenger mer av, i en tid hvor følelsesladd polarisering preger alt for mye av den offentlige samtalen.

Senere samme kveld kom jeg til å tenke på noe annet Megan Phelps-Roper sa i Grieghallen tidligere på dagen. Hun var redd for at den offentlige samtalen hadde mistet den viktige kvalitetens om sjenerøsitet er. Det tror jeg er et ubehagelig aktuelt poeng.

Ikke fordi man skal la seg rive med av alt som skjer rundt oss eller av presset til uniformitet i betente spørsmål. Men fordi graden av Kristus-likhet blir testet særlig i møte med konflikter og kontroverser.

Pinsebevegelsen kan få eget fagråd for samlivsetiske spørsmål