Når hestene bites i KrF

Tidlig torsdag ettermiddag satte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg oss i studio for å spille inn podkast. Vi snakket om situasjonen i Kristelig Folkeparti, om hvor ødeleggende interne konflikter kan være og om hvem som nå kan overta lederansvaret.

Men som i livet ellers, kan ting snu fort i politikken. Allerede før episoden var publisert, møtte fungerende partileder Dag-Inge Ulstein torsdag kveld pressen for å fortelle at han likevel stiller som leder i Kristelig Folkeparti. Han har allerede fungert en stund i denne rollen under Olaug Bollestads sykefravær, og lå fra før an til å bli værende frem til det ekstraordinære landsmøtet i slutten av januar.

Nå tyder det meste på at han blir valgt til leder. Han har fått støtte fra sentrale aktører. Og dette scenarioet har det blitt snakket om i kulissene i flere år allerede.

Ulstein har et vinnende vesen, og har gjort inntrykk på mange etter at han entret den politiske, og med tiden den rikspolitiske, arenaen i voksen alder. Men det har over tid ikke virket som Ulstein ville bli partileder.

Nå får han, kanskje paradoksalt nok, en pedagogisk oppgave med å overbevise medlemmer og velgere om at det som har skjedd i sommer og høst ikke har vært et planlagt opplegg for å kaste Bollestad og overta selv.

Tidligere torsdag publiserte Dagen et debattinnlegg fra sentralstyremedlem Magne Supphellen. Han spurte retorisk «Hvorfor i all verden skulle nestlederne lage bråk og gjennomføre et risikabelt kuppforsøk noen få måneder før landsmøtet?»

Det er i utgangspunktet et rimelig spørsmål. For hvis det dramaet som nådde et slags toppunkt med Bollestads og Ulsteins besøk hos Fredrik Solvang på NRK tirsdag var regissert, er det grunn til å spørre om regissørene er mennesker som vil partiet vel.

Torsdag kveld virket Ulstein mer opptatt av å snakke om KrFs politikk, ikke minst familiepolitikk, enn om sine egne prosesser. Det er forståelig nok for en antatt påtroppende partileder. Og over tid er nok partiets politiske utfordringer større enn dem som handler om interne forhold.

Interne stridigheter er vanligvis en effektiv måte å skremme velgere bort på. Derfor haster det å samle troppene og rette oppmerksomheten mot stortingsvalget neste år. Men enn så lenge er det nok flere som bør overbevises om at Bollestad falt for eget grep, ikke den øvrige ledelsens grep.

Noe av det ulykkelige med slike interne konflikter er at offentligheten har begrenset innsyn. Det gjelder i varslingssaker, men det gjelder også når andre slags saker om personalmessige forhold blir så prekære at de fører til konflikt.

Det kan være stor forskjell på hvordan en leder fremstår i offentligheten og hvordan vedkommende opptrer overfor nære medarbeidere. Derfor er det vanskelig for utenforstående å ta stilling til alvorlighetsgraden i en gitt konflikt. Det fører lett til at man hører på dem man i utgangspunktet liker best eller har mest tillit til. Det kan være riktig, men det kan også være helt galt.

Konflikter kan oppstå både i medgang og motgang, men det gamle ordtaket om at «når krybben er tom, bites hestene» sier noe om at man er særlig utsatt for konflikter i motgang. Over tid har det vist seg at de kristne partiene som har prøvd å etablere seg til høyre for KrF har hatt en tendens til å implodere, altså til å gå mer eller mindre i oppløsning som følge av indre stridigheter. Slik situasjonen har vært i KrF den siste tiden, har dette scenarioet vært nærmere enn noen skulle ønske seg.

Alle som så på Debatten tirsdag kveld kunne registrere hvor store forskjellene var mellom Bollestads og Ulsteins virkelighetsbeskrivelse. Nå er det akutt behov for brobygging internt i KrF, slik at mest mulig oppmerksomhet kan bli rettet mot det politiske arbeidet. Hestene har det bedre når de har andre ting å ta seg til enn å bite hverandre.

Vi vet ikke hvor mye vi kan legge i det, men KrF oppnådde 3,9 prosent på snittet av meningsmålinger i juli og august, ifølge nettstedet Pollofpolls. Etter at den interne uroen ble kjent, var snittet på målinger for september på 3,0. Dermed er marsjordren klar.

De sårene som må leges, må leges. Det må få ta den tiden det tar og koste de kreftene det koster. Samtidig må man rette blikket utover seg selv og mot de menneskene man vil utvikle politikk for.