Når hyrdene forsvinner

Lys og mørke, sannhet og løgn, Guds vilje og forførelse er alle sammen motsetninger. Men likevel ser det tilsynelatende ut til at sannhet og løgn, Guds vilje og forførelse lever side om side. Hvordan er det mulig? Eller: Er det mulig i hele tatt?

En kvinne fra en av våre daler fortalte: «Vi hadde gode prester i dalen, prester som trodde på Bibelen. Men en etter en ble de pensjonister. De nye prestene var liberale. Vi ble uten hyrder. Den vi stolte på, var den kvinnelige frimenighetslederen. Men en dag fortalte hun at hun skulle gifte seg – med en kvinne!»

Jeg vokste opp på bedehus og i kirke. Når vi dro til gudstjeneste, var vi trygge på å høre Guds ord fra våre prester. Jeg ble med i skolelaget og fikk solid bibelundervisning. Og enda mer i studentlaget. Lederne både lærte og levde som Bibelen sier. Ennå takker jeg Gud for dem.

Jeg begynte på teologisk utdannelse. Vi leste Bibelen med ærefrykt og eksegerte den som Guds autoritative ord. Når vi ville vite svar på etiske og moralske spørsmål, søkte vi i Bibelen.

Kven treng kyrkjas støtte?

Men så begynte ting å endre seg. En søndag jeg var på gudstjeneste, leste presten en bibeltekst om ekteskapet. Men i talen forkynte han noe annet. Han unngikk Jesu ord. Begrunnelsen hans var: Han ville ikke støte noen.

I dag er bildet fra min ungdoms- og studietid snudd på hodet. Jeg kjenner meg igjen i hjertesukket fra kvinnen i bygda i dalen.

Det er sant at det er mye bra i Den norske kirke – alt fra gudstjenestens liturgi til bekjennelsesskriftene og ganske sikkert i mye forkynnelse. Det er mange prester som leser Bibelen som Guds ord og har det som fundament for lære og liv. De kjenner ganske sikkert på stor nød. Men problemet er at sannhet og løgn lever side om side. Sier Bibelen at det er greit?

På Bibelens første sider leser vi at slangen – som senere defineres som djevelen, Satan – var listigere enn alle andre. Han sa ikke til Eva: «Fornekt Gud!» Han sa heller ikke: «Vær ulydig, gjør opprør!» Han begynte mye mer listig da han sa: «Har Gud virkelig sagt?» Det er åpningsspørsmålet i all bibelfornektende teologi, både i dogmatiske og etiske spørsmål.

Det ser ut som verken Israel eller Kirken har lært så mye av Evas fall. Men liksom konsekvensene av Evas og Adams ulydighet ble dramatiske, slik blir også konsekvensene av all senere ulydighet. «Kvinnens ætt rammes i hælen av slangebitt.» Teologien fjerner seg mer og mer fra Bibelen.

Jeg snakket med en ung Jesus-troende jøde om Israels gjentatte frafall fra Gud slik det er fortalt i Skriftene. Og han kunne det!

Dommernes bok forteller det som skjedde etter Josva: Gud hadde velsignet Israel på grunn av Josvas lydighet. Men snart glemte israelittene Gud, Hans velsignelser og bud. Da gikk det utfor med dem. Når de var på bunnen, desperate, ropte de til Gud i sin nød. Og Gud svarte dem med å sende dommere som frelste dem. Men etter en tid glemte de Gud igjen, og historien gjentok seg.

Hvor mange ganger det skjedde, husket verken den unge Jesustroende jøden eller jeg. Men faktum er at det samme har skjedd helt fram til vår tid, ikke bare med Israels folk, men også med oss – Kirken! Så da er det tid for å vende om og søke Herren.

Bidrar Den norske kirke til å spre kjønnsforvirring blant barn og unge?

Forførelsen begynner i det små – og virker uskyldig. Slangen er listig. Han sa ikke til Eva: «Fornekt Gud! Gjør opprør!» Da han prøvde seg gjennom Peter, sa ikke Peter: «Jeg orker ikke å følge deg lenger, Jesus.» Han sa: «Dette må ikke skje!», underforstått: Det er vel ikke så radikalt?

Den historiske Kirken har gitt oss trosbekjennelsene. Den første var enkel: «Jesus er Herren!» Men så kom det angrep på både treenighet og Kristologi, og Kirken måtte tydeliggjøre troens sannhet gjennom den apostoliske, nikenske og athanisianske trosbekjennelsen. Angrepene på sann evangelisk kristendom økte, og Gud ga oss reformasjonen. Den kristne tros innhold ble på nytt tydeliggjort, punkt for punkt.

Hver generasjon må gjøre det klart at vi tro Bibelens budskap – hele Bibelens budskap. Vi må si med Paulus da han talte til hyrdene i Efesos:

«Jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. Ta vare på dere selv og hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at … glupske ulver vil trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå frem menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg ...»

Mange, mange historier i Bibelen vitner om forførelser og frafall. Men sterkest taler kanskje brevene i begynnelsen av Åpenbaringsboken til meg. Ledere eller budbærere, «engler», i sju menigheter får brev fra Jesus, ført i pennen av apostelen Johannes. I fem av brevene leser vi at de har gitt etter for forførelsen. I flere av brevene står det: «Vend om!»

Også disse menighetene har opplevd trengsler for Jesu navns skyld og vært utholdende, holder til «der Satan har sin trone», der Herrens trofaste vitne ble slått i hjel og der kvinnen Jesabel, en falsk profet, lokker Herrens tjenere til synd. Men den ene hyrden får høre: «Det heter om deg at du lever, men du er død.» Herren ser til hjertene.

Det er forferdelig alvorlig at en selv og alle andre tror at hyrden er åndelig levende mens han i realiteten er åndelig død! Og den siste hyrden blir beskrevet som lunken – verken kald eller varm. Herren tåler det ikke. Vi hører ikke om forfølgelse av hyrden eller menigheten i Laodikea. Det er tankevekkende. Er det slik at en kan unngå trengsler og forfølgelse ved å være lunken?

Bare to av «englene» har stått mot all forførelse – i Smyrna og Filadelfia. I disse brevene står det om «trengsler du må lide».

Er det slik at en nesten må velge mellom på den ene siden å være «Filadelfia-hyrde og -menighet» og oppleve en tid med prøvelser, og på den andre siden være en lunken «Laodikea-hyrde og -menighet» for å unngå angrep og forfølgelse?

«Jeg er rik, jeg har overflod,» sa hyrden og menigheten i Laodikea. Men Herren svarte: «Du vet ikke at du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.»

Det avgjørende er ikke hvordan jeg selv eller andre betrakter meg, men hva Gud sier.