Debatt
Når intensjoner skjules under dekke av «bibeltroskap»
Rolf J. Furuli er et Jehovas vitne av hjerte, selv om han er ekskludert. Derfor kjenner jeg hans intensjon med hensyn til å trykke 2024-oversettelsen til sitt bryst når den kaller visdommen, alias Jesus skapt. Det forringer nemlig Jesus. Og Jesus må for all del ikke bli for stor for et Jehovas vitne. Derfor passer oversettelsen som hånd i hanske for å jekke Jesus ned til en skapning.
Dette er faktisk et veldig viktig spørsmål. For hvis Jesus er skapt, er han ikke Gud. For Gud er ikke skapt; Gud Er! Men hvis han er født av Faderen før alle tider, slik Athanasium sier, så er han av samme art som Gud Fader. Vakttårnselskapets syn er at «Gud er alltid den overordnede og Jesus den underordnede, en som er blitt skapt av Gud». (Bør du tro på treenighetslæren, s 16).
Annonse
Og hva skulle Gud så med Jesus? Jo: Som «all skapnings førstefødte» ble Jesus deretter brukt av Jehova til å skape alt annet. (Kolosserne 1,15; Åpenbaringen 3,14) (Kunnskap som fører til evig liv, s 39). Gud brukte altså en skapning til å skape alt som er skapt. «Ved hjelp av ham [Jesus Kristus] ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden (Kolosserne 1,16)» (Hva er det Bibelen egentlig lærer, s 96).
En slik skrivebordskonstruksjon av skapelsen, fordrer en egen underliggende agenda. For Gud ville da vel aldri finne på å bruke en skapning til å skape alt annet med! Hvorfor i all verden skulle han finne på noe slikt? Og hva slags Gud skulle han være da?
For det første det rent språklige; jf. Gud Faders eget ord på fjellet sammen med tre disipler i Matt 17,5 / Mark 9,7: «Dette er min Sønn, den elskede (den utvalgte, Luk 9,35) som jeg har behag i. Hør ham!» Ved Jordandåpen «lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i» (Matt 3,17). Da disiplene blir spurt om hvem Jesus er, svarer Peter ifølge Lukas 9,20: «Du er Guds Messias», gjengitt slik i Matteus 16,16: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»
Men en sønn er ikke skapt, en sønn er alltid født. Sønner av Jehovas vitner blir da ikke fremstilt slik i møte med andre nye Jehovas vitner på et stevne: Dette er Jørn, en skapning som jeg og min kone har skapt. De er selvfølgelig tvunget til å skrive «Guds Sønn» med stor S, men de mener det jo ikke!
For det andre er det eksklusjonsgrunn for et Jehovas vitne å be til Jesus: «Vi nå bare be til Jehova, gjennom hans Sønn» (samme, s 173). Og hva skulle da være viktigere enn å påskjønne en oversettelse som isolert sett kan gjøre ham til en skapning. Alle vet jo at man ikke skal be til en skapning. Det visste Peter som reiste opp Kornelius som prøvde på det. Og det gjorde engelen som Johannes to ganger datt ned for. Men Jesus reiste aldri noen opp som falt ned for ham, verken før eller etter oppstandelsen, om det skulle være et poeng for Jehovas vitner.
For det tredje innbyr Jesus til bønn, ikke bare til Faderen (Fadervår), men til seg selv. «Kom til meg … (Matt 11,28); «Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det» (1978). Noen bibeloversettelser, som King James versjon, har «Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre», altså uten «meg».
Men hva hjelper det? «Det dere ber om», sier han, «vil jeg gjøre». Som ikke kan bety noe annet enn at han er kapabel til å høre, bønnhøre og oppfylle. Og hvem andre enn Gud kan det? Det han indirekte sier, er: Jeg er Gud, som kan gjøre og gi alt.
Hvordan kan Jesus da være underordnet/ringere når han her sier «jeg», mens han i Joh 15,16 og 16,23 sier at «Faderen» er den som hører, bønnhører, og oppfyller? Og hvordan kan Jesus si: «vil jeg gjøre» om det ikke er ham vi ber til? Om du sier til din kone: Jeg vil gi barna 300 kroner i ukepenger, hvem er det da som forplikter seg? Kona? En venn av familien? Selvsagt ingen andre enn deg.
Annonse
Full av mangler, som alle andre bibeloversettelser, holder jeg meg til min kjære 78-utgave som sier om visdommen alias Jesus: «Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der, før kildene fyltes med vann. Før fjellene ble satt på sin plass, før alle haugene ble jeg født, Ordsp 8,22–25.
Om den som er født, kan det også sies frembrakt og formet. Men den/det som er skapt, er ikke nødvendigvis født. Men sønner er født. Og Guds enbårne Sønn som alle en dag med eller mot sin vilje skal bøye kne for, han er garantert ikke en skapning. Det vet Kornelius, og det vet Johannes. Og den første martyr, Stefanus, som avsluttet sitt liv slik: «Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: ‹Herre Jesus, ta imot min ånd.› Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: ‹Herre, tilregn dem ikke denne synd.› Med disse ord sovnet han inn i døden» (Apg 7,59–60).
