Når kirken avkristner seg selv

Bruduljene rundt Teater Innlandets stykke «Evangeliet etter Jesus, Himmelens dronnning» har ikke lagt seg helt ennå. Skuespillet der Jesus fremstilles som transperson, har avstedkommet noe så sjeldent og interessant som en åpen, offentlig debatt mellom to av landets biskoper.

Bjørgvins biskop Halvor Nordhaug mener at stykket ikke burde blitt fremført i en kirkelig sammenheng. Men den ytterst ansvarlig for at trans-teateret til nå har blitt vist i to kirker i Hamar bispedømme, biskop Solveig Fiske, forsvarer avgjørelsen.

For oss er det ikke overraskende at biskop Halvor Nordhaug er den som evner å få frem sakens kjerne på en veldig presis måte. Ja, inkarnasjonen er en grensesprengende guddommelig begivenhet som viser oss en Jesus som vil være bror og frelser for alle mennesker til alle tider. Men Jesus-skikkelsen kan likevel ikke fylles med et hvilket som helst innhold etter vårt eget forgodtbefinnende.

«Når Jesus skal fremstilles i et kirkerom enten som bilde eller figur i et teater, kan det ikke skje i konflikt med troen på den evangelienes Jesus som kirken bekjenner og forkynner, og som dette hellige huset er vigslet til», fastslår Nordhaug.

Og det er jo nettopp det som er problemet. Som vi tidligere har påvist er dette et stykke som benekter grunnvollene i vår kristne tro. Det aller klareste beviset på at vi her har å gjøre med det apostelen Paulus kaller for - og faktisk også forbanner som - «et annet evangelium» (Gal 1:8-9), får vi i stykkets korsfestelsesscene.

Der avviser den kombinerte transaktivisten og skuespilleren Esben Esther Pirelli Benestads Jesus-skikkelse at han dør for at syndene våre skal bli forsonet.

– Jeg kan ikke gjøre det. Deres synder er deres synder. Mine synder er mine. Og vi skal alle henge på våre kors, utbryter Benestads Jesus som i skuespillet for øvrig heller aldri står opp fra de døde.

Men hvis Jesus ikke har dødd for våre synder, da er vi alle fortapt. Da er hele den kristne kirke verdiløs. Ja, da blir all kristelig virksomhet egentlig bare et eneste stort skuespill.

Slik er det heldigvis - og priset være Herren - ikke. Vi tror på den Jesus Kristus som ble «pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet». Han som «fór ned til dødsriket og stod opp fra de døde tredje dag». Og så tror vi på «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».

Amen.

Solveig Fiske synes imidlertid det er helt utmerket at en ikke-jomfrufødt, ikke-frelsende og trans-aktivistisk Jesus formidles i kirker i hennes bispedømme. Fiskes svarinnlegg til Nordhaug er - heller ikke det overraskende - ganske blottet for teologiske argumenter. Ja, henvisninger til kirkens lære er faktisk helt fraværende i teksten hun har skrevet.

I stedet setter biskopen sin lit til at arkitekturen og interiøret i kirkene skal stå for bekjennelsen av det trosinnholdet som stykket fornekter:

«Alle utsagnene blir framført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og sitt interiør», skriver hun.

Så da så.

Det er ikke avkristningen i samfunnet som er den største utfordringen for Den norske kirke. Kirkens avkristning av seg selv er et mye større problem.