Når kirkene taler, lytter folket

For to uker siden var jeg i Sør-Afrika for å følge opp et langvarig samarbeid med Foccisa, Fellowship of Christian Councils in Southern Africa, det regionale kirkerådet bestående av de nasjonale kirkerådene i elleve land i det sørlige Afrika.

Samarbeidet startet for mer enn tre tiår siden, og hadde den gang fokus på støtte til kirkene i møte med apartheid-regimet. Senere har det handlet om programarbeid og ressursutvikling knyttet til hiv/aids-problematikken og til kampen mot kjønnsbasert vold.

I tillegg til møter med Foccisa sin ledelse og oppfølging av en ny samarbeidsavtale som ble underskrevet mellom de nasjonale kirkerådene i Norden og Foccisa i høst, fikk jeg delta på en del av deres treningsprogram «One Body».

Programmet handler om en inkluderende tilnærming til kjønnsrettferdighet og arbeid mot kjønnsbasert vold, hvor ingen skal kjenne seg utelatt.

Dette skjer blant annet ved å bygge broer på tvers av ulikheter ved å skape trygge rom for å dele historier. Kjerneverdier handler om alle menneskers grunnleggende verdi, som skapt i Guds bilde, og ved å si nei til all form for vold mot mennesker.

Samtalene denne gangen hadde et særlig fokus på vold mot LHBT+-personer og hvordan kirken skal møte og inkludere homofile og lesbiske.

Vi lyttet til sterke og vonde historier om hvordan kirken har møtt homofile og lesbiske. Vi fikk undervisning, og samtalte om de ulike bibeltekstene knyttet til homoseksualitet, hvordan kirken møter skeive, og hvordan kirkene fasiliteter dialog omkring dette.

Jeg deltok sammen med Silje Margrete Ander fra Kirkens Nødhjelp. Hun uttalte at til tross for at uka tok for seg tabubelagte temaer, hadde hun ikke opplevd det pinlig eller skambelagt i det hele tatt.

– Det gir meg stor tro på at kirkelederne som deltok på dette kurset kommer til å kjempe for menneskeverd og inkludering, og bidra til å sette undertrykte mennesker fri, både innenfor kirkene og i samfunnet som helhet, sa hun.

Kirke til kirke-samarbeidet er viktigere enn noen gang, og vi har mye å lære av hverandre. Min observasjon etter møtet med kirkeledere i sør for to uker siden er at vi har mye å lære av dem. De våger å møte den krevende og vanskelige samtalen på en åpen, utforskende, ydmyk og inkluderende måte, hvor dialogen er respektfull. Som kirke skal vi sitte på samme side som de undertrykte. Det bar samtalene kirkelederne hadde virkelig preg av.

Bare den siste måneden har jeg vært på reise i Ukraina, Sør-Afrika, Kenya og Ghana. I møte med kirkens ledere, og ikke minst i møte med politisk ledelse får jeg stadige bekreftelser på hvordan kirkene kan bety en forskjell og har mulighet til å påvirke storsamfunnet.

Når kirkene taler, lytter folket.

Derfor er det så viktig hva kirkene faktisk sier. At samtalene ikke er preget av hat eller likegyldighet, men at kirkene tar en aktiv rolle i samfunnsdebatten og -utviklingen.

Jeg mener det er viktigere enn noen gang for kirkene å bygge sterk solidaritet og ha en tydelig stemme for å møte flere utfordringer ulike deler av verden står overfor.

Norges Kristne Råd i høring: Det ufødte liv er sårbart og i behov av vern

Et historisk overtramp mot kirken som «hellig rom»