Når kirkens ledere tilpasser troen til egne følelser

Takk for dine refleksjoner, Ingeborg Sommer, rundt Den norske kirkes rolle og det viktige grunnlaget som kirken bygger på. Du peker på at kirken skal romme ulikhet og at samtalen om tro og kristent liv må være kontinuerlig og åpen. Likevel kan det oppfattes som en motsetning når du samtidig avviser den såkalte Felleskristne erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold», en erklæring som ganske enkelt gjenspeiler det kirken har stått for og undervist siden urkirkens tid 

Den norske kirke er, som du nevner, en folkekirke med et læregrunnlag som strekker seg tilbake til urkirken og reformasjonen – et fundament som har holdt i generasjoner. Det er derfor underlig at kirkens ledelse, fra prest til biskop, synes å bruke så mye energi på å distansere seg fra det læregrunnlaget som mange kristne verden over fortsatt bekjenner seg til. 

Det virker som om Den norske kirke i dag tilpasser seg tidens ideologier og trender heller enn å stå fast ved sin opprinnelige misjon, noe som kan svekke både tilliten til kirken og opplevelsen av den som et tidløst ankerpunkt i et samfunn som stadig er i endring. Sier ikke Guds ord at det ikke finnes skiftendes skygger i Han?