Når kristne og profane medier er like opptatt av sensasjoner

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle debattere i en kristen avis, men det skjedde faktisk også for 50 år siden som nyfrelst. Igjen trår jeg altså til.

I dag kom ennå en ny artikkelserie i del 1 i menigheten Nardus, som jeg heldigvis ikke trenger å lese. Noe leste jeg forrige uke, men det var mer enn nok. Så leser jeg i dag om «den kristne dagspressen» av Øyvind Rygg, som jeg virkelig respekterer.

Han skriver: «Ettersom man har vært kristen i mange år og har fulgt ulike menigheter, samfunn og bevegelser, ser man nettopp behovet for de kristne avisene.» Vel, da lurer jeg på hva vi minst har behov for. Kristne aviser blir ikke bare lest av kristne, men faktisk også av ikke-kristne. Jeg har skjønt at mange følger med mer enn man aner.

I 40 år har menigheten stått på utsiden av Kristen-Norge. Nå anklages lederen for maktmisbruk, løgn og seksuelle forhold

Som nyfrelst fikk jeg sjokk da jeg første gang leste avisen Dagen og så hvordan de kristne kranglet. Jeg sendte brev til redaktør Arthur Berg og fikk svar. Slik skulle friheten være. Aldri mer ville jeg lese denne avis. Jeg trodde at de kristne elsket hverandre. Som årene gikk kan jeg si at ingen ting sjokkerer meg lenger.

Øyvind Rygg skriver videre: «Vi lengter etter vekkelse og fremgang for Guds rike» osv. Men hvor mange er det som blir vekket til frelse gjennom avisen Dagen når de kristne forfølger hverandre?

Og igjen: «Samtidig er vi alle mennesker med svakhet og mangler og vi har alle en vei å gå». Nettopp!

Altså, «den av oss som er uten synd, han kan kaste den første stein?»

Beklager, igjen, selv om jeg forstår dine poeng: Kritikken (mot avisen) går på at de er like sensasjonshungrige som de profane, for å selge mest mulig, at de «nesten går over lik» for å få historien i den kristne leiren som de kan slenge ut for å få lesere.

Det er selvfølgelig sårende for avisen som jobber for sitt ærlige brød. Om det er blitt sagt eller ikke, så selger jo selvfølgelig avisen bra når en skriver noe som klør en i ørene. Og om noen skulle ha sagt at journalistene «går over lik», så er det tross alt et under at enkelte Guds menn har overlevd etter alt som har blitt skrevet om deres tjeneste, kjent som lureri.

Derfor skriver Dagen om Nardus

Jeg har forstått at tidligere redaktør Arthur Berg tross alt skulle ha sagt at det ikke skulle være bilder i avisen av siktede. Men det var nok i de forgangne tider.

Så er jeg så takknemlig som har vært medlem i menigheten Credo i 30 år (tidligere Levende Ord). Vi er fremdeles uperfekte, men elsker Jesus og mennesker. Og etter 20 år er vi ikke den samme, ved Guds nåde, med takknemlighet.

I dagens avis ser jeg bygningen vår og under står det: «Nardus, Knutby og Levende Ord – når er det rom for kritikk?» Går man inn, står det: «De tre historiene er ulike, og det er viktig å ikke sammenligne dem på urettmessig grunnlag. Det er jo selvfølgelig opp til enhver å sammenligne.»

Nardus, Knutby, Levende Ord – når er det rom for kritikk?

Tarjei Gilje skriver: «Tåler vi å dra innover oss at den vi ser på som en leder, også kan gjøre alvorlige feil?»

Jo, vi har lært. Og vi fikk drahjelp av omverdenen, selv om Tarjei Gilje sa vi ikke fikk det. Eivind Algrøy har visst hjulpet seerne med å forstå historien. Da håper jeg seerne forstår hva det er å tilgi og elske, og å kunne takke for alt det positive ens pastor sto for.

Hva avisen Dagen skrev om vår tragedie for 20 år siden, vet jeg ikke og trenger ikke vite det. Kjære avisen Dagen, trå varsomt!