Når ledere tråkker over

En venn av meg fortalte fra sin egen barndom om en pappa som forbød ungdommene sine å røyke, men en dag tok de ham på fersken i selv å røyke i skjul på utedoen.

Pappaen ble senere tatt i flere andre mer alvorlige forhold, og ekteskapet endte dessverre etter hvert opp med skilsmisse.

Vi lærer alle fra begynnelsen å se på mamma og pappa som våre forbilder og gjøre som dem.

Faktisk er alle ledere forbilder. Fra mamma og pappa, ledere på jobb, i menighet og i politikken.

Selv om vi blir voksne, ser vi opp til våre ledere i arbeidsliv og menighet. Det ligger i ryggmargen på oss. Vi respekterer dem og lærer av dem.

Og i politikken stemmer vi inn de lederne vi har tro på og som stemmer mest med våre egne meninger og holdninger.

Men hva skjer når lederne bryter lover og regler, og tråkker over? Da blir det tillitskrise, vi reagerer med vantro, skuffelse og sinne.

Jeg jobbet en periode i India og møtte da vanlige arbeidere som f.eks. drosjesjåfører som gjorde alt de kunne for å unngå å betale skatt, fordi de visste at skatteoppkreveren puttet pengene i sin egen lomme.

Hvordan skulle de da ha tillit til sine egne korrupte ledere?

Her hjemme er vi opprørte over de unge råkjørerne på E18 som setter egne og andres liv i fare. De vet det er forbudt, men bryr seg ikke likevel.

For hvorfor skulle de være lovlydige?

Erna kan overleve dette, og det kan ekteskapet hennes også

De politiske lederne våre som de burde se opp til, bryter jo også lover og regler, så hvorfor skulle ikke ungdommene bryte trafikkreglene?

Dette er dessverre den tøffe virkeligheten.

Klarer ikke vi som er voksne, arbeids- eller kirkeledere, eller politikere å holde oss på matta, hvordan kan vi da forvente at de som kommer etter oss skal gjøre det?

Så tråkker vi jo alle over, ingen av oss er fullkomne. Men da er det bare en vei – å legge alle kortene på bordet, be om tilgivelse uten å skjule noe, men også ta konsekvensene.

Først da er det mulig å gjenopprette tilliten.