Når liv blir bok

De fleste av oss tenker ikke over at bøker starter sitt liv ganske unnselig. En bok er bestandig noe annet først før den blir bok. En tanke. En idé. En fornemmelse. En undring. En trang til å utforske noe. Eller beskrive noe. En bok oppstår som en setning eller noen tanker en morgen, eller midt på dagen, eller i søvnens rike eller en våkenatt. Noen ganger begynner en bok med en indre forestilling av en følelse eller et sted eller en retning.

Men ofte kommer inspirasjonen fra noe i hverdagen eller et uoppdaget indre område i forfatterens eget liv. William Shakespeare skriver i et av sine skuespill at: «Vi er slikt stoff som drømmer er vevd av.»

Vi trenger bøkene mer enn du tror

Bøker er vevd av både drømmer og håp. For noen forfattere er drømmen å bli berømt eller rik eller begge deler. For de fleste av oss som skriver, tror jeg, er håpet først og fremst å nå fram til andre mennesker med noe som er viktig for oss. Noe vi vil fortelle fra vår opplevelse av verden. Noe vi undrer oss over eller engasjeres av eller i. Noen skriver for å protestere. Eller prosessere. Eller fordi de liker prosessen ved å skrive: den fine fornemmelsen av fokus og flyt og konsentrasjon.

Bøker ser kanskje ut som en firkant på et bord eller i en hylle. Men på sitt vis er bøker sprengstoff. Bøker rommer tanker som forandrer paradigmer og samfunnssystemer. Poesien bryter ny grunn der hvor ingen har tenkt ferdig før. Både sakprosaister og poeter og andre kunstnere er noen ganger speidere som løper i forveien for å se hva som venter oss utenfor vår nåværende fortolkningshorisont, vår forståelse av historien.

Romanen tar oss med til drømmenes rike. Der hender livet, der havner livet, destillert, utforsket, viderefortalt. En sammenfattet virkelighet og samtidig en reise i fantasiens eget rom med alle dens muligheter for krumspring. Kjærlighetsfortellinger og kriminalromaner tar oss med på utflukter i oss selv i og underfundige relasjoner og virkeligheter. Sakprosaen formidler med grundighet andres og egne tanker, skaper ny forståelse. Det er et rikt utvalg av sjangere, mange flere enn de jeg nevner her. Gjennom bøker besøker vi som leser de fleste avskygninger av livet og dødens riker.

Men noen ganger består bøker mest av trivialiteter og tidsfordriv. Eller kanskje vi til og med sitter igjen som lesere med en fornemmelse å ha kastet bort tiden. Men ofte er en bok verdt tida det tar å lese den. Fordi det har gått mye tid og liv inn å skrive den.

En bok begynner riktignok på mange måter. Men en bok blir bare ferdig bok ved at den som skriver den stillferdig og med tålmodig utholdenhet springer det som mest minner om et ensomt maraton, sittende i årevis ved samme skrivebord.

Uvisshetens gave

Hva slags maraton er det? Jo, det handler om å holde ut og holde på, ikke gi seg i møte med seg selv eller teksten, selv om det kanskje knaker i nakken av skrivestivhet og det verker i kroppen eller tankene. Ofte gjør det vondt i viljen også.

Det er alle slags distraksjoner som frister, alle slags andre livsløyper eller tekstomveier man jo kunne ta … Ja, man kunne bryte av og gi seg til og med … Den britiske bestselger forfatteren Nick Hornby svarte følgende da han ble spurt om å gi råd om hvordan kan kunne bli forfatter: «If you can quit writing, quit.» Altså: Hvis du kan greie å slutte å skrive, så gjør det. Det krever indre motivasjon å skrive. Maratonløpet kan bli både tungt og langt når man jobber med å skape en bok.

Men det er ofte gøy å løpe også! Og noen ganger når vi fram. Boka som begynte som en tanke blir et ferdig fysisk produkt. Ligger fint i hånden, kommer i brun pappeske levert på døra, har den lille lyden av permknekk som nye bøker har første gang du åpner den. Boka er tung i hånden og samtidig fjærlett, den løfter seg ut av hånden til forfatteren og leter fram sin egen vei i verden uten følge videre fra den som har skrevet den. Isteden begynner boka en ny reise i møtet med blikket til den som leser den.

Ja. Sånn er det også å skrive.