Når menigheten blir en sekt

Det finnes flere eksempler på at en menighet/gruppe dessverre har endt opp som en sekt. Det begynte kanskje bra, men sterke personligheter med gaver tok plassen og begynte å herske og kontrollere.

Å skille mellom åndelighet og manipulering er ikke alltid lett, og noen ble dratt inn i sterke nettverk som det var vanskelig å bryte med.

Mange kristne er som brente barn her. De trodde så godt om det kristne fellesskapet inntil hverdagen og sterke føringer innenfra hadde fått kontrollen over dem.

Jeg har møtt et titall av disse menneskene de senere ukene. Og deres historier har gjort et dypt inntrykk på meg.

Det er så lett å bli tiltrukket av sterke åndelige miljøer. For vi har jo en lengsel etter å møte Herren på dypet og gjøre Hans vilje.

Å tjene Gud helhjertet er et stort ønske hos mange. Så høres det ut som at det blir lettere i en menighet der alle er samstemte og helhjertede. Der kursen er tydelig med en sterke leder på toppen av hierarkiet.

Disse som jeg har hatt samtaler med forteller graverende historier: De mistet kontakten med sin familie, eller den var minimal om ikke familien gikk i samme menighet.

Selv innenfor samme familie, i samme menighet, fikk de instrukser hvor ofte de kunne besøke andre i familien. De ble også anbefalt «av profetinnen» å bare få to barn. Kontrollen var stor ned til detaljplan.

De var kontrollert av sterke personer, og de hadde mistet sin personlige frihet. Alle sine penger og all sin fritid brukte de i den «lukkede» forsamlingen.

De hadde ingen kontakt med omverden. Og det var bannlyst å stille kritiske spørsmål. Da var de i opposisjon og preget av en kritisk (farlig) ånd.

Jeg møtte en familie som gav trofast hver måned store beløp fordelt til menigheten, virksomhet i Israel og til misjonen. I tillegg gav den familien i løpet av årene ca. 300.000 kroner til den nye kirken som skulle bygges.

Nå når det ikke blir kirkebygg, ønsker de å få tilbakebetalt det beløpet. Kun det beløpet som skulle gå til kirkebygget.

I slike miljøer er det ofte en overåndelighet og fokus på det profetiske. Det er lett å skjule ondskap bak en fasade av åndelighet.

Hvem tør vel stille spørsmål til «Gud har sagt til meg» eller «Jesus møtte meg og sa …» Man bruker et åndelig språk som degraderer den andre, og setter den andre på sidelinjen med sin egen åndelighet.

Man ser ofte seg selv i en særstilling åndelig. Man ser ofte ned på andre og andres sammenheng.

Det er fordi man anser seg selv som mer åndelig. Mennesker med maktbehov, vil ikke være opptatt av enhet og samarbeid med andre kirker. Da mister de kontrollen over medlemmene, og er livredd for å bli avslørt.

Lederne er ofte flinke med ord. Man overbeviser lett andre med sin stil, sine ord og sine gaver. Man blendes lett av en slik person som har slike gaver, men personens bakside er skummel.

Overtalelsens knep brukes hele tiden, og det skapes frykt. Fryktet er et mektig våpen. Frykt for å være i opprør, frykt for å komme ut av Guds plan med livet, frykt for å såre Den Hellige Ånd. Man er veldig opptatt av detaljer for å få rett, og offeret er fanget i et nett.

Man blir også manipulert av lederne gjennom misbruk av bibelsitater som: «Ta opp ditt kors.». «Man skal hate sin far og sin mor i denne verden». «Rett dere etter deres veiledere som formaner dere.» Og så videre.

Når misbruket skjer gjennom å sitere fra Bibelen, kan det være vanskeligere å avsløre.

Dette er viktig egenskaper i en sunn menighet:

– Man kan stille kritiske spørsmål.

– Man er ikke kjøpt og betalt.

– Det er frihet til å være og frihet til å forlate menigheten.

– Kjøpslå ikke med din samvittighet.

– Blir du presset – vær på vakt.

– Menigheten eier ikke deg. Det er Jesus du følger.

– Ta vare på familien din.

(Listen kan gjøres enda lengre)

Mitt råd er: Våg å stille kritiske spørsmål. Bruk din sunne fornuft. Våg å vær kritisk.

Om man skal bryte med et slik destruktivt menighetsmiljø – det anbefaler jeg, må det tas noe vanskelige valg. For man vil miste venner. Man vil bli sett ned på og kritisert av de som er igjen.

Men man må ta avstand med ord og gjerning. Og det er viktig å ha noen fortrolige å snakke med.

Ofte er man blitt redd for alt i slike sammenhenger. Man er redd for å oppsøke hjelp, og da særlig med tanke på profesjonell hjelp.

Men søk hjelp både gjennom en god sjelesørger og annen profesjonell hjelp. For her han man gjerne med seg dype sår.

Det er ille når kirken blir en lukket sekt. Den skal jo være et sted for åpenhet, raushet, trygghet, inkludering, frihet og kjærlighet.

Jeg vil også tilføye: Vær på vakt overfor enkeltstående «profeter» som ikke vil stå i anerkjennende nettverk.

Mange har måttet betale en stor pris for å bli lurt av slike personer. Vær på vakt og ikke la deg lure.

Vær også på vakt overfor predikanter og personer som er opptatt av å kritisere andre predikanter og miljøer. De sier at Gud har forlatt det etablerte, og at det er det nye som de representerer som er Guds plan og vei i denne tiden. Hovmod og slike egenopphøyde beskrivelser er avslørende og bør være et klart varsko.

La våre menigheter være transparente. De skal ikke skjule noen ting. Menigheten skal være et godt sted å vokse opp i og være i for alle generasjoner.

Det er så uendelig trist når lukkede menigheter ødelegger menneskers liv, det blir vi minnet om i disse uker.

Rystende innblikk i Norges svar på Knutby

Ørjan Aarmo har skrevet bok om sine 20 år i Sannhetens Ord Bibelsenter