Når Menighetsfakultetet svikter sitt trosgrunnlag

Pride-bevegelsens regnbueflagg vaiet utenfor MF vitenskapelig høyskole for første gang 31. mai i år. Og høyskolen har tatt regnbuefargene i bruk i logoen sin.

Rektor Vidar Haanes sa til Vårt Land 4. juni: «Vi har vært tilbakeholdne i mange år med å flagge, og med å uttale såkalte 'MF-meninger' knyttet til både teologi og kirkelig praksis, for å synliggjøre at vi ikke er et kirkesamfunn, men en vitenskapelig høgskole.»

Haanes ønsket mangfoldet velkommen: «Alle synspunktene er velkommen hos oss.»

Ved MFs semesteravslutning sa Haanes: «Vi som leder MF i dag har ikke mandat til å be om unnskyldning på vegne av lærere som skrev sine uttalelser på grunnlag av sin faglige og kirkelige overbevisning og sin akademiske frihet. Jeg kan likevel på vegne av MF som institusjon i dag fremføre en uforbeholden unnskyldning for at vi ikke lyttet tilstrekkelig til skeives erfaringer, og har bidratt til diskriminering og til å påføre mange mennesker vonde sår – og en historie av manglende respekt og legitimitet i kirken og på MF.»

For å forstå hva Haanes ber om unnskyldning for, er det nødvendig å forstå hva han tar avstand fra.

MFs tidligere syn på seksuelt samliv

Allerede høsten 1975 – før innstillingen fra den bispeoppnevnte Hygen-komiteen forelå – offentliggjorde MF en uttalelse om seksuelt samliv. Her fastslo fakultet at det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne er et forpliktende livsvarig forhold i samsvar med Guds ordning. «Et seksuelt samliv utenom denne offentlige forpliktende ramme er derfor synd mot Gud. Når Bibelen dømmer hor og utukt, dømmer den altså ethvert seksuelt samliv før og utenfor ekteskapet (1 Kor 6,9 og 7,9 – 1 Tess 4,3–4).»

I 1988 og 1993 kom MF med læreuttalelser som fastholdt og utdypet dette synet. Utredningen fra 1993 kan betraktes som MFs grundigste faglige gjennomgang av disse spørsmålene med grunnlag i Bibelen. Her avvises det at tekstene er tidsbestemte. «Det er etter vårt skjønn åpenbart at kirken ikke kan bidra til å legitimere homofilt samliv for eksempel ved offentlig å velsigne eller be for homofile par.»

I 1997 kom utredningen «Kirkens enhet og troens fundamenter», som var utarbeidet for Bispemøtet av de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Disse var enige om: «Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.» Utredningen ble sendt ut på høring.

I høringssvaret fra MF til Bispemøtet 11. juni 1997 står det at « … en likestilling mellom homofilt samliv/partnerskap og heterofilt ekteskap må sies å være i strid med grunnleggende etiske prinsipper gitt oss i Guds ord». For en kirke som ser ekteskapet som eneste gyldige ramme for seksuallivet, og som avviser heterofile samboere i kirkelige embeter, kan man ikke akseptere noen form for homofilt samboerskap, selv ikke ved registrert partnerskap.

MF slo fast at å problematisere ekteskapet som den eneste gudgitte ramme om seksuelt samliv, vil kunne kalles vranglære. Kirken må fastholde at « … homofilt samliv er synd». Dermed lå homofilispørsmålet « … innenfor rekkevidden av det som ut fra CA VII er nødvendig for kirkens sanne enhet: at man er samstemt om evangeliets rene lære og sakramentenes rette forvaltning».

Hvordan MF endret syn

Det kom som en bombe da professor Jan-Olav Henriksen i Aftenposten 11. januar 2001 målbar et positivt synd på homofilt samliv. Han skrev: «Vi mener ikke at noe er rett fordi det står i Bibelen, men vi tror Gud vil det som er godt, og vi er moralsk forpliktet til å ta stilling til om noe er godt, – og hvorfor det er slik.»

Lærerrådet, som den gangen var fakultets øverste organ i læremessige og faglige spørsmål, fattet et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». Et enstemmig styre og forstanderskap sluttet seg til dette.

Styret vedtok deretter at professoren i systematisk teologi ble overført til faget religionsfilosofi og ikke lenger skulle undervise i etikk. Dette utløste en skjebnesvanger kompetansekonflikt på MF. Resultatet ble et såkalt «konsensusdokument» der det sto at styret bare kan «foreta disposisjoner med konsekvenser for ansettelsesforholdet på grunnlag av uttalelser fra lærerrådet». Det ble vist til forskningsfriheten. Dette fikk mange følger.

Vidar Haanes opplyste til Vårt Land 9. mai 2007 at lærerrådet ikke lenger avgir læreuttalelser på MFs vegne. 27. mai 2011 offentliggjorde Vårt Land en undersøkelse blant fast ansatte og stipendiater, der 47,5 prosent av lærerne sa ja til at kristen etikk åpner for at mennesker med samme kjønn kan leve sammen seksuelt.

Samme dag uttalte Haanes at MF er veldig opptatt av å være i nærkontakt med Den norske kirke, og at MF «avspeiler den endringen som man ser ellers i kirken». Om homofilt samliv sa han: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.» Til Dagen sa han 4. august: «Vi er ikke lenger et bolverk mot liberal utvikling, men den endringen skyldes at ansatte ved MF står fritt til å stå for den teologien de står for.»

I 2005 skjedde en viktig endring da MF ble akkreditert som vitenskapelig høyskole. Styret ble det øverste organ ved institusjonen. I MFs grunnregler er det nå fastslått: «Rektor representerer institusjonen i alle saker.» Lærere kan i forskning og undervisning få si hva de ønsker, men de taler aldri på vegne av MF som institusjon.

I en artikkel om «Utviklingen på Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv» i festskriftet til Asle Dingstad på 70-årsdagen (Efrem forlag 2016) har jeg skrevet mer utdypende om dette.

(Dette er del 1. Del 2 publiseres senere i sommer.)

Skyen som forsvant – MF i går og i dag

MF: frå motkultur til midtstraums