Debatt
Når mennesket som åndsvesen uttrykker seg, er da det som kommer til uttrykk, en åndelig realitet?
Det må være tillatt å mene at det har vært en noe selsom opplevelse å følge Frode Graneruds skriving om musikk i Dagen. Ikke minst hvordan han unngår å berøre de temaer som har vært sentrale i kirkens årtusenlange og svært omfattende musikkrefleksjon.
Han presenterer seg som teolog, og som en som fortsatt er glad i rock (etter et par debattrunder i Dagen). Følgelig er det vel nokså åpenbart at hans «teologiske prosjekt» er å gjendrive enhver tanke om at det er musikk som kan ha negative virkninger i menneskesinnet. Dette gjør han altså ved å gå til angrep på Jan Bygstad siden han – i tråd med kirkens gamle musikkrefleksjon – hevder at det er musikkformer som ikke er egnet til anvendelse i kristen sammenheng.
Annonse
Graneruds innfallsvinkel har lang tradisjon i vår kultur, nærmere bestemt tilbake til århundrene før Kristi fødsel da epikureerne gjorde en stor innsats for å tilbakevise den etisk-verdiorienterte musikkoppfatning som sto sterkt i gresk bevissthet. Deres tilnærming var nettopp denne negative, nemlig å si nei til og angripe enhver oppfatning som tilla musikken sjelelig påvirkning på mennesket. Musikk hadde, mente de, kun med smak og behag (lyst) å gjøre. Men – og det bør vi merke oss – de hadde svært lite å si om egen musikkoppfatning, dvs. hva de rent positivt tenkte om musikken. Og det er vel det samme også Granerud gjør, gjennom stadig å avkreve Bygstad svar, men uten at han i noen grad klargjør sine egne oppfatninger.
Derfor ville det kanskje vært et poeng at Granerud i stedet for å angripe dem han er uenig med, rettet oppmerksomheten mot egne tanker om musikken, som jo – mer eller mindre bevisst – er forutsetningen for det han skriver. Slik kunne han komme til klarhet i hva han faktisk mener, og så argumentere for det.
I den tilknytning kunne det være en teologisk oppgave for Granerud å klargjøre om det er noen forskjell mellom språk/musikk som fenomen, som skapelse og mulighet, og språklige/musikalske utsagn som menneskelige uttrykk, som virkelighet, og så vise hva denne forskjellen eventuelt består i. Det han har skrevet så langt, peker i retning av at han neppe har noen gjennomtenkt oppfatning i så måte. Men det er faktisk noe man bør ha et tydelig begrep om før man gir seg inn i en debatt om musikk. Er man uklar her, faller nemlig grunnlaget for meningsfull kommunikasjon bort, siden man da egentlig ikke vet hva man samtaler om.
Med andre ord blir spørsmålet: Når mennesket som åndsvesen uttrykker seg gjennom de forskjellige uttrykksmodaliteter (uttrykksmåter), er da det som kommer til uttrykk, en åndelig realitet som så formidles til andre mennesker gjennom deres to sanser syn og hørsel?
Dette bør man være tydelig på slik at man unngår å operere med det uklare åndsbegrep som skinner igjennom hos Granerud.
Er svaret nei, kan man selvfølgelig uten videre åpne opp for alt som byr seg fram for våre øyne og ører i dag. Er svaret ja, må man foreta en vurdering, dvs. en åndelig bedømmelse, av hva man kan åpne opp for, og hva man skal stenge av for.
Når det gjelder musikk, er ikke vurderingen enkel, siden vi – i vår moderne medietid – helt fra vi er nyfødte og opp gjennom barndommen er omgitt av og mottar musikalsk påvirkning, dvs. gjennom den underholdningsmusikken som ustanselig omgir oss. Våre lyttevaner og musikalske smak er allerede (i motsetning til det som er et resultat av språklig påvirkning) etablert lenge før vi er i stand til å foreta det miste snev av vurdering av hva vi hører. Selv barnet i mors liv mottar jo og lagrer musikalske inntrykk.
Det er derfor musikkdebatter blir så emosjonelle og i liten grad preget av rasjonelle argumenter og innsikt. Man argumenterer nemlig med basis i smak man ikke har noen rasjonell begrunnelse for, siden denne smak ble etablert i tidlig barndom, dvs. i et menneskes førrasjonelle stadium.
Annonse
Men når man så som voksent og reflekterende menneske innser (forutsatt at man gjør det da) at alt mennesker uttrykker gjennom de forskjellige uttrykksmodaliteter, er formidling av åndelig realitet som må vurderes og bedømmes, bør man absolutt være villig til å foreta en slik bedømmelse – også av det man liker.
Til dette kan man bl.a. bruke sin forstand, men samtidig – som med svært mye i Guds rike – søke veiledning der den er å finne. I musikken f.eks.: hos «kunstforstandige … som Herren har gitt forstand og kunnskap» (2 Mos 36,1).
Slik bygger man etter hvert opp en meningsfull og sammenhengende musikkoppfatning som danner basis for vurdering og overbevisning, og som så kan bli grunnlag for argumentasjon.
Og dette er faktisk en nødvendighet, for det lar seg ikke gjøre å begrunne et ja til rock – noe vel Granerud indirekte prøver på – ved å stille seg avvisende til Bygstads oppfatninger. Vil man argumentere for rock, krever det nemlig en helt annerledes og positiv begrunnelse; dvs. en saklig og logisk argumentasjon bygd på klare forutsetninger.
Denne argumentasjon skal så ende opp med en positiv konklusjon, dvs. som sier hvorfor man mener det er rett å si et ja til rock. Og det er en konklusjon som er en logisk konsekvens av forutsetninger og resonnementer som lar seg forstå og etterprøve hvis de skal kunne være utgangspunkt for saklig og meningsfullt ordskifte.
