Når mennesket som åndsvesen uttrykker seg, er da det som kommer til uttrykk, en åndelig realitet?

Det må være tillatt å mene at det har vært en noe selsom opplevelse å følge Frode Graneruds skriving om musikk i Dagen. Ikke minst hvordan han unngår å berøre de temaer som har vært sentrale i kirkens årtusenlange og svært omfattende musikkrefleksjon.

Han presenterer seg som teolog, og som en som fortsatt er glad i rock (etter et par debattrunder i Dagen). Følgelig er det vel nokså åpenbart at hans «teologiske prosjekt» er å gjendrive enhver tanke om at det er musikk som kan ha negative virkninger i menneskesinnet. Dette gjør han altså ved å gå til angrep på Jan Bygstad siden han – i tråd med kirkens gamle musikkrefleksjon – hevder at det er musikkformer som ikke er egnet til anvendelse i kristen sammenheng.

Graneruds innfallsvinkel har lang tradisjon i vår kultur, nærmere bestemt tilbake til århundrene før Kristi fødsel da epikureerne gjorde en stor innsats for å tilbakevise den etisk-verdiorienterte musikkoppfatning som sto sterkt i gresk bevissthet. Deres tilnærming var nettopp denne negative, nemlig å si nei til og angripe enhver oppfatning som tilla musikken sjelelig påvirkning på mennesket. Musikk hadde, mente de, kun med smak og behag (lyst) å gjøre. Men – og det bør vi merke oss – de hadde svært lite å si om egen musikkoppfatning, dvs. hva de rent positivt tenkte om musikken. Og det er vel det samme også Granerud gjør, gjennom stadig å avkreve Bygstad svar, men uten at han i noen grad klargjør sine egne oppfatninger.