Debatt
Når misjon blir et negativt ladet begrep
Av og til spør jeg meg selv hvordan det er å høre til i kirken og identifisere seg som misjonær.
Fra min oppvekst på bedehuset blant misjonærer har jeg fått med meg idealer, forbilder og horisonter som jeg ikke ville vært foruten.
Når det negative kommer først
Annonse
De fleste yrker kan utøves på problematiske måter og knyttes til en forhistorie med dype skyggesider. Roller kan misbrukes. De fleste av oss slipper likevel å stå til ansvar for alt negativt som forbindes med yrket vårt hver gang vi sier hva vi jobber med.
Når misjon er tema er det påfallende ofte slik at det første som sies handler om tvang, kolonialisering, uforstand, maktmisbruk og arroganse.
Men av og til spør jeg meg selv hvordan det er å høre til i kirken og identifisere seg som misjonær. For når misjon er tema så er det påfallende ofte slik at det første som sies handler om tvang, kolonialisering, uforstand, maktmisbruk og arroganse.
Og så legger man kanskje til at misjon også kan være noe fint og viktig. Jeg vet ikke om noen andre yrkesgrupper som behandles sånn i kirken.
Kritikk eller selvkritikk
Jeg tror alle de negative merkelappene som festes til «misjon» ofte er ment som et uttrykk for kirkelig selvkritikk. Det er fint at man ikke ønsker å bagatellisere eller forskjønne egen historie. Og det er definitivt ting å snakke om.
Jeg synes likevel det er verdt å spørre seg hvordan kritikken høres ut for dem som selv kaller seg misjonærer når den formuleres av oss som ikke er det, og når kritikken formuleres i en situasjon der samspillet og samhørigheten mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjonene ikke fremstår som like tett og selvsagt som tidligere.
Det som helt sikkert er ment som selvkritikk innenfra, kan fort høres ut som kritikk utenfra.
Hedersord
Annonse
Jeg er selv vokst opp på et bedehus der misjon var et hedersord. Det var mange hjemvendte misjonærer som hørte til i fellesskapet. Og det var ofte misjonærer på besøk.
Vi ba for «misjonen» og samlet inn penger til arbeidet. Når misjon knyttes til negative merkelapper merker jeg at jeg får et behov for å balansere inntrykket ved å sette ord på noen av de verdifulle tingene jeg synes jeg har fått med meg fra denne oppveksten.
Det første som slår meg, er hvor positivt alle misjonærene snakket om det landet de hadde reist til. Vekten lå alltid på hvor mye vi i Norge hadde å lære av dem som levde sine liv under helt andre betingelser enn oss, ikke hvor mye vi selv hadde å lære bort.
Igjen og igjen ble vi minnet om at det finnes andre måter å leve på enn den materialistiske livsstilen vi så lett tar for gitt her i Norge.
Forbilder
Mange av misjonærene som var vendt tilbake til Norge tok med seg noe av denne nøysomme og tjenervillige livsstilen tilbake til Norge og ble viktige forbilder for meg. Jeg ser dem for meg nå når jeg skriver dette. Og tenker at jeg er takknemlig for at jeg ble kjent med dem.
De var ikke bare levende eksempler på at det finnes noe annet enn penger, karriere og prestisje som det er verdt å vie livet til.
De minnet oss også om at den norske måten å være kristen på verken er den eneste eller nødvendigvis den beste.
Annonse
På sitt eget språk
Ett møte på bedehuset glemmer jeg aldri. En misjonær fortalte om bibeloversettelse, om en nordmann som hadde reist til et land for å lære seg det lokale språket.
Det «lokale språket» var ikke ett språk, men ulike dialekter med ulik grammatikk. Og disse grammatikkene hadde ingen ennå systematisert eller skriftliggjort da misjonæren ankom. Det tok flere år med tilvenning før han klarte å høre forskjell på alle lydene slik at han kunne forstå nyansene i det som ble sagt.
Før man kunne begynne med bibeloversettelsen krevdes det altså en formidabel innsats, knyttet til å lære seg de lokale dialektene. Og nå, etter mangfoldige år, fikk vi høre at den første lokale bibeloversettelsen på en av disse dialektene endelig var utkommet.
Vi fikk også høre noe om hva dette hadde betydd for de menneskene som for første gang kunne holde en bok i hendene formulert på deres eget språk. Det som gjorde sånn inntrykk på meg var derimot noe annet.
Det var at jeg midt under foredraget plutselig innså at jeg kjente han som hadde gjort forarbeidet for denne bibeloversettelsen. Jeg visste jo at han hadde vært misjonær for en tid tilbake, men lite om hva han faktisk hadde gjort. Nå satt han et par rader bak meg.
Jeg snudde meg og så at han tørket noen tårer. Han ble aldri selv ferdig med noen bibeloversettelse. Men noen andre hadde reist etter ham og fullført det prosjektet han hadde påbegynt.
Urettferdig
Annonse
Jeg synes denne lille historien illustrere at det kan ligge en dyp urettferdighet i at nettopp misjonærer automatisk forbindes med kolonialisme og nedvurdering av andres kulturer.
For av og til gjør nettopp misjonæren et pionerarbeid i å bevare lokale kulturer. Det jeg sier er selvsagt ikke at urett begått i misjonens navn skal forties, eller at vi skal romantisere rollen som misjonær eller misjonærbarn.
Men det er vel ikke for mye å be om at misjonærer, som alle andre, skal få oppleve at det første vi sier om jobben deres når den diskuteres i kirken bærer preg av anerkjennelse, takknemlighet og nysgjerrighet.
