Når myndighetene knebler elevenes samtale om tro

Høsten 2021 var ny opplæringslov på høring og departementet kunngjorde sine egne forslag og vurderinger av innspillene. Et av punktene som fikk en del oppmerksomhet etter høringen, var at forbudet mot «forkynnelse», som i dagens opplæringslov kun gjelder undervisningen i KRLE-faget, skulle gjøres gjeldende i all opplæring. Departementet foreslår at dette nye forbudet, som vil gjelde både grunnskole og videregående skole, skilles ut som en egen bestemmelse i den nye loven.

For en kristen elevbevegelse som Laget er det to spørsmål som umiddelbart gjør seg gjeldende: Hva menes med «forkynnelse» og hva menes med «all opplæring». De to siste kunnskapsministeres svar på dette er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Til Vårt Land uttalte daværende kunnskapsminister, Guri Melby (V) at forkynnelse er «å overbevise om et religiøst budskap.» Påfallende nok unnlot hun å inkludere sitt eget sekulære livssyn i forbudet. Hun kom imidlertid senere med en presisering om at dette måtte gjelde alle livssyn, men hadde da allerede rukket å avsløre sin holdning til sekulær tro, som en slags «livssynsnøytral norm» i skolen.

Kort tid etter Melbys uttalelse tok den nye kunnskapsministeren Tonje Brenna (AP) opp hansken rundt tematikken. Fra hennes departement gikk det ut et rundskriv til alle landets rektorer som frarådet dem å tillate utdeling av Bibler i klasserommet, når det ble utdelt som privat gave fra eksterne aktører. Slik utdeling blir tolket som forkynnelse fordi «skrifter/bøker har en verdi for den religionen den er fra» og at en slik gave derfor normalt sett vil oppfattes som et forsøk på å overbevise om en tro – altså forkynne.

Mens Melbys forsnakkelse gav sekulær tro monopol, vil konsekvensen i Brennas resonnement bli enda mer dyptgripende. Der er det nemlig motivet hos den handlende part som blir avgjørende for om noe er forkynnelse. Sagt med andre ord er det helt ok å snakke om kristen tro og endatil dele ut bibler, så lenge du ikke selv er kristen, da er det forkynnelse og et problem. Den nye linjen fra toppen merkes allerede godt på grasroten og vi ser nå flere eksempler på at skole- og kommuneledere forsøker å kneble trossamtalen, som for eksempel i Sogndal.

Da en gruppe elever ved Sagatun ungdomsskole spurte om lov til å låne rom for å gjennomføre bibelstudiet Lagslunsj i friminuttet, ble de blankt avvist av rektor: «Skulen skal være livssynsnøytral», hadde kommunalsjefen gitt alle sine skoleledere streng beskjed om, et begrep som hverken finnes i opplæringsloven eller i det nevnte rundskrivet. Til gjengjeld sier opplæringsloven noe om kristne verdier som likeverd og åndsfrihet, altså friheten til å uttrykke meninger og ideer offentlig. Heldigvis lot ikke elevene seg kneble av romforbudet, i stedet tok de apostlenes hester fatt og innført bevegelig Lagslunsj på idrettsbanen like ved. Tøft!

Mønsteret er gjenkjennelig, og er preget av en slags sekulær hjelpeløshet og berøringsangst i møte med disse religiøse problembarna. Legg til en solid dose frykt for ikke å ikke være «nøytral nok», så har vi en oppskrift på manglende omsorg for barns naturlige behov for trosrom. Heldigvis tar de fleste skoleledere til vettet og reverserer sin første avgjørelse når de får vite at skolelagene både er elevstyrt, demokratisk og åpent for alle – og at det paradoksalt nok i 2018 gikk ut et rundskriv fra tidligere nevnte Department som oppmuntret til aktiv tilretteleggelse for nettopp slik virksomhet. Derfor håper vi at også Sogndal kommune vil snu sin avgjørelse.

Den nye opplæringsloven trer først i kraft i 2024, samme året som Laget fyller 100 år. Det kan, slik loven tolkes av dagens politiske ledelse også fort bli året da den religiøse elevfrivilligheten ble forvist fra norske skoler. Det vil i så fall være et trist sammenfall som innevarsler en ny tid der elevinitiativ og livssynsåpenhet erstattes med passivitet og sekulær ensretting.

Dette trenger likevel ikke å bli utfallet om alle involverte bare er villige til å gi ungdommene den friheten som samfunnet ellers avhenger av. For hva ligger egentlig i uttrykket «all opplæring»? Elevenes fritid, friminutt og langfri bør også i fremtiden - slik som gjennom de siste 100 årene – innebære at de er frie til å snakke om og samles om sin egen tro, enten de er kristne, muslimer eller sekulære humanister.

Det er vanskelig å se for seg at norske myndigheter eller skoleledere ønsker å kneble unge menneskers tro og overbevisning. De unges initiativ, deres ytringsfrihet og argumentasjonsiver bygger selve framtida! En tilfeldig statsråds snevre definisjon av forkynnelse bør ikke få lov til å true grunnleggende, demokratiske prinsipper. Det er dermed helt avgjørende at vi protesterer når knebling av den frie trossamtalen nå er den trenden som brer om seg i norske skoler.