Når nasjonen legitimerer kirken

Mange som fordømmer Putin ser ham som irrasjonell. Han overdriver vestlige trusler for å holde på makten. Er det mulig å forstå ham som rasjonell, og samtidig fordømme ham?

Putins historiefremstilling handler om hva Russland er og bør være, nasjonen og folkets plass og oppgave. Og ikke minst kirken. Ikke den universelle på tvers av alle folkeslag, men den stedbundne slaviske, den russiske.

Når Putin løfter frem den russisk-ortodokse kirken er det imidlertid ikke nødvendigvis fordi han støtter teologien. Mye tyder på at noe annet er viktigere: troen på kirkens nasjonale verdi.

Også i andre land kan det være godt å tro at Gud har et spesielt forhold til ens eget land. I Norge tenker noen at Guds velsignelse forsvinner hvis vi avkristnes. Imidlertid knyttes dette sjelden til mer enn dagens grenser. Få frykter hva som skjer i gamle norske områder som Båhuslen eller krever å gjenopprette Norgesveldet fra 1200-tallet.

For Putin får dette videre politiske følger. En kirke som ikke er del av den russiske er ikke ekte slavisk, enten den kaller seg ukrainsk-ortodoks, katolsk eller protestantisk.

I Putins tekster og taler nedtones Ukrainas historie som et eget rike, kristnet rundt år 1000 i tett kontakt med Konstantinopel. En by også kalt det andre Roma fordi den keiseren hadde flyttet hovedstaden dit og den så seg som senteret i den kristne verden.

Ved Konstantinopels fall for tyrkerne i 1453 var Moskva vokst frem som et storfyrstedømme. Stadig flere så det som et tredje Romerrike. Fra midten av 1500-tallet ble herskeren kalt keiser - tsar. Moskva var den naturlige arvtaker etter Roma og av den sanne kristentro som skulle verne den slaviske ånd og kultur.

I Putins fortelling handler dette også om Ukraina. Innbyggerne i det russiske kjernelandet er selvsagt fortsatt storrussere, men det er en lang tradisjon for å omtale ukrainere som lillerussere.

Med problemene russerne nå møter i «militæroperasjonen» som bakteppe, hører det med å nevne at også Nazi-Tyskland brukte lang tid å erobre landet i 1941. Kyiv ble beleiret fra slutten av juli, men overga seg ikke før 23. september. Over 600.000 soldater ble drept eller tatt til fange.

At så mange som døde var russere, styrker Putins tro på at landet er i gjeld til Russland. Det er ikke tilfeldig retorikk at han kaller dagens ledere for nazister. Som det russiske folks beskytter har Moskva rett og plikt til å hevde sin rett mot alle truende og undergravende krefter. Enhver statsleder ønsker å vise at han opptrer høyverdig og etisk.

Dermed gjør det ekstra vondt når Ukraina vender seg vestover, det blir et verkende sår. Det gir frykt for at flere skal følge med. Lykkes Ukraina med å bli rikere og friere ved kontakten med EU, for ikke å si NATO, utfordres hele idéen om det russiske folk.

Dermed oppleves det som sterkt splittende at det i Ukraina er to ortodokse kirker der den største har løsrevet seg fra patriarken i Moskva. Opplevelsen ble ikke bedre da den i 2019 ble godkjent som selvstendig kirke av en annen patriark. Det er et frafall fra det russiske når kirken ikke knytter seg til det slaviske, til Moskva som det tredje Roma, men til det avleggs andre Roma, patriarken i Konstantinopel.

I et slik perspektiv er det avgjørende for Putin å løfte frem Den russisk-ortodokse kirken. Historien og ansvaret har gått videre. Siden det russiske folk legitimerer kirken, er det et svik mot det hellige russiske å knytte seg opp mot en annen kirke, og ikke bare fordi det kan gjøre motstanden mot Moskva mer utholdende.

Men selv om Putin er rasjonell innenfor sin egen logikk, undervurderer han den religiøse motstanden. Ikke bare fordi det finnes russiske dissidentprester, men fordi han ikke synes å forstå hva en kirke er. For hva skjer når man ikke ser Jesus, sakramentene eller Den hellige ånd som grunnlaget, men mer retorisk luftige forhold som «nasjonen» og «folkets ånd»?

Kort sagt: Man forlater hele grunnlaget for den universelle, kristne kirken.

I stedet gjør man hevd på et område, som et slags kanonisk territorium. Det gir to effekter. For det første blir det et bestemt kirkesamfunns eksklusive område, med klare begrensinger for misjon. For det andre vil en sterk kobling mellom kirken og nasjonen gjøre at man ser det geografiske området som en del av nasjonen. Selv om det nå er i en annen stat.

Orthodox Christian Studies Center ved Fordham-universitetet la dermed lite imellom da de 13. mars avviste å erstatte kirken med et «rike som er av denne verden, enten det er Det Hellige Russland, Det Hellige Bysants eller noe annet jordisk rike».

Angrepet på Ukraina kan ikke legitimeres i et forsvar mot «det korrupte vesten» som er beseiret av «liberalisme», «globalisering», «kristenfobi» og et stort moralsk forfall. Dette er tvert imot «avskyelig», det er «grunnleggende uortodokst, ukristelig og et angrep på menneskeheten».

En kirke som fyrstene hevder springer ut av folket blir fort en kirke som manipuleres av fyrstene - og som dermed kan manipulere folket. Det er ikke underlig at Putin løfter frem en slik kirke.