Når salmen gir deg julefred

I juli fikk jeg tinnitus, det kom helt plutselig, - men har siden vært der konstant, døgnet rundt. Og selv om det ikke er en hørbar lyd, er den i aller høyeste grad hørbar for meg, og støyen den skaper tar ofte oppmerksomheten bort fra andre, og helt vesentlige ting.

Litt sånn kan det også være inn mot jula, i alle fall for meg. Jeg elsker jula, men likevel opplever jeg at jula ofte kan være litt støyfull, uten at jeg nødvendigvis tenker over det.

Det handler om alt som «skal» gjøres, og avhengig av hvilken alder vi er i handler det om julegaver, julemat, julebord, juleavslutninger, julekort som skal skrives - og alt er jo så fint og bra, men kan være med å ta oppmerksomheten bort fra det vesentlige, bråke for roen vi ønsker i jula.

Av og til kan jeg sette på min favorittjulesalme – Mitt hjerte alltid vanker. Det er ofte den som skal til for å overdøve støyen fra alle forventningene rundt, fra gavene som skal kjøpes, fra alt som må vaskes.

Og jeg kan også kjenne hvordan tinnitus-en i øret forsvinner inn i den håpefulle salmen. Og det er da jeg kan få roen – roen til å tenke over hva jula egentlig handler om. Og hva er viktigst for meg?

Det er frelseren som blir født i en krybbe. Jula danner et rom rundt denne hendelsen – et rom som bare venter på å bli fylt med tingene som er viktigst for oss.

For meg handler jula om ekstra god tid med familie og venner, og om å lande godt i det jula egentlig handler om. Gjennom julemusikken får jeg hjelp til å se dette bedre – til å fokusere.

På en adventsgudstjeneste i Herøy Frikyrkje ble jeg for et par uker siden bedt om å dele «Min julesang». Jo mer jeg grunnet over Mitt hjerte alltid vanker, jo nærmere kom verden – hvis jeg kan si det sånn.

Denne verden – den situasjonen verden er i nå. Så mye uro, krig og konflikt. Side om side med de utfordringer hjemme som kan synes små satt i forhold til krig og flukt – men som likevel er så store for enkeltmennesket i hverdagen. Utfordringer som er her nå, og som også blir med inn i jula.

Så hvor kan vi finne håp?

Det er her min julesalme åpner opp – for nettopp håpet: «Mitt hjerte alltid vanker». Salmen starter slik:

«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!»

Det er en salme som bærer i seg det kontrastfylte, - at «Gud av himmelrike i stallen ligge må ...» At «himlens fryd og ære, - skal så foraktet være på denne arme jord».

Det er salmedikteren Hans Adolph Brorson som har skrevet salmen. Han var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans.

Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da han skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng.

Kunne det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?

 Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden.

«Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå. At Gud av himmerike, i stallen ligge må At himmelens fryd og ære, det levende Guds ord. Skal så foraktet være på denne arme jord

»

Det er som om Brorson spør seg; hvorfor valgte du denne elendigheten Gud?

 De ni første versene av salmen er fulle av lengsel, undring og spørsmål.

I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar, - og i min egen lengsel, undring og spørsmål kan jeg slutte meg til det samme:

«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn.» Og videre: «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!»

Og når vi i det siste verset synger «Jeg gjerne palmegrene, vil om din krybbe strø», er det for meg en strofe som på mange måter kobler jul og påske sammen. Slik vi også synger i en annen salme: «Fra krybben til korset gikk veien for meg, slik åpnet du porten til himlen for meg».

Verden kan tidvis være ganske så mørkt, det fikk jeg mer enn et glimt at da jeg var i Ukraina tidligere i år, men også der – i mørket kunne jeg skimte lys, glimt av håp.

Julemysteriet ga Brorson håp, kanskje det som ga ham kraften som måtte til for å gå gjennom alt. I den mørke stallen fant han lyset. Jesus er julens glede, julens budskap.

Han er verdens lys, og han kom for oss alle. Derfor opplever jeg «Mitt hjerte alltid vanker» som en av de mest dyptpløyende, håpefulle og vakreste julesalmene vi har. Det er min julesalme.