Når sannheten blir for ubehagelig

Dagenredaktør Tarjei Gilje har 29. oktober en kommentar om de rystende forholdene som er blitt avslørt i en karismatisk menighet i Asker.

Han avslutter sin artikkel med en generell påminnelse: «For vår alles del er det grunn til å huske at dette ikke bare handler om noen andre. Usunne og farlige maktstrukturer kan også vokse fram i tilsynelatende solide demokratier.»

Ja, der ærlighet, redelighet og sunn fornuft skyves til siden, vil det meste etter hvert gå galt. Ikke minst kan vi være temmelig sikre på at «farlige maktstrukturer» vil bli etablert. Og jo mer man forlater virkelighetens verden, jo sterkere maktmidler må tas i bruk for å kneble opposisjonen.

Og det gjelder altså ikke bare i menigheter og kirkesamfunn (karismatiske så vel som liberalteologiske); disse prinsippene gjør seg gjeldende også på samfunnsnivå.

Dagens leder 29. oktober handler om samme sak. Jeg festet meg særlig ved noen sentrale formuleringer i lederartikkelen, som kan generaliseres og sammenfattes slik: «I Dagens statutter heter det at virksomheten skal være bygget ‘på hel sannhets grunn’. Vi har alle et ansvar for å bidra til et ordskifte som er bygget på at vi må prøve å snakke sant, også når sannheten smerter.»

I flere demokratier ser vi nå et ordskifte som aldeles ikke bygger på «hel sannhets grunn», samt at «farlige maktstrukturer» vokser fram. For eksempel i Storbritannia.

Den 29. juli stormet en 17 år gammel innvandrergutt inn på en danseskole for småjenter i Southport, der han knivstakk elleve barn og to voksne. Tre av barna døde, flere andre ble kritisk skadd.

Dette førte til store demonstrasjoner flere steder i UK. Mange i den britiske arbeiderklassen mangler evnen til å kommunisere muntlig og skriftlig slik eliten mener at det bør gjøres. Så Labour-regjeringen bestemte seg for å slå hardt og nådeløst ned på folk som ga uttrykk for sitt raseri i sosiale medier og/eller på gatene.

Nærmere 1.600 er blitt pågrepet, anklaget for uroligheter eller «hatprat». En betydelig andel av disse er idømt lange straffer. Den 61 år gamle bestefaren Peter Lynch ble f.eks. idømt 2 år og 8 måneder. Han døde i fengsel 19. oktober (mulig selvmord).

Mange demonstranter har utvilsomt opptrådt på en kriminell og voldelig måte, og fortjener å havne i fengsel. Men det virker urimelig at man slår knallhardt ned på folk som nøyer seg med å skrive eller rope ut i sinne og fortvilelse over utviklingen i landet, og det altså etter et gruoppvekkende knivangrep på småjenter. Særlig når andre grupperinger blir tatt på med silkehansker.

Uttrykket «two-tier justice» har med god grunn vært mye brukt i UK den siste tiden (samt i USA). I praksis handler det om at politi og rettsvesen behandler folk ulikt, basert på politisk, religiøs eller etnisk tilknytning.

En av hypotesene som raskt ble fremmet etter knivdrapene, var at det handlet om islamistisk terror. Dette ble av myndighetene avfeid som grunnløse spekulasjoner (morderen har nemlig røtter i et afrikansk land der de fleste er kristne), og det å lufte slike tanker ble ansett som «hatefull tale», og straffet deretter.

Men så, i slutten av oktober, ble det offentlig kjent at man hjemme hos terroristen hadde funnet en håndbok fra al-Qaida, samt giftstoffet ricin.

Funnene ble gjort under ransaking av hans bosted kort tid etter ugjerningen. Dette betyr at myndighetene så å si fra første stund har vært klar over at han sto i ledtog med al-Qaida.

Etter at denne ubehagelige sannheten kom for en dag, har det gått så langt at selv britiske parlamentarikere er blitt nektet å stille spørsmål om saken.

Storbritannia er, i likhet med f.eks. Sverige, blitt et skrekkeksempel på hvordan det går når et land styres etter utopiske visjoner, og makteliten derfor tvinges til å gå på akkord med sannheten for å hindre at den egentlige situasjonen blir avslørt, samtidig som man bruker brutale hersketeknikker mot dem som prøver å påpeke at keiseren mangler klær. Analogt til hva Dagen på kommentar- og lederplass advarer mot.

Må Gud bevare landet vårt fra å gå samme vei.