Når systemet svikter – hvem hjelper de som faller utenfor?

Altfor ofte reduseres velferdsdebatten til tall og kostnader. Hvor mange uføre har vi? Hva koster det staten? Hvor mange står utenfor? Men bak hvert tall finnes det et menneske. Et menneske med en historie, med drømmer som er satt på vent, og med en arbeidsevne som kunne vært brukt – hvis noen bare hadde sett den.

Den 20. april skrev Høyres partileder Erna Solberg at flere må ut i arbeid. Hun løftet frem to personer som har klart nettopp det – med støtte, tilrettelegging og trygghet. Disse historiene er inspirerende, og de viser hva som faktisk virker: langsiktig oppfølging, individuell tilpasning og tillit. Likevel preges Høyres politikk av det motsatte – mer kontroll, flere krav og mindre rom for menneskelige hensyn.

Forslaget om å gjøre det vanskeligere for unge å få uføretrygd og straffe dem som ikke følger opp «nok», vitner om en politikk basert på mistillit. Men hva med dem som aldri har kjent på mestring? Hva med dem som ikke klarer å møte opp kravene i systemet fordi de allerede er utslitte? De faller utenfor – og mange av dem kommer aldri tilbake.