Når travelheten tar oss igjen

Travelheten har nådd meg igjen. I pandemitiden, den nedstengte delen av pandemien, hendte det rett som det var at jeg lå foran Travelheten i løypa gjennom livet. Det var til og med slik at jeg noen ganger nådde fram til både Stillhet og Fred før Travelheten fant meg igjen.

Nå er Travelheten på sporet av meg størsteparten av tiden. På jobben har kontortilværelsen begynt igjen. På fritiden har det dukket opp avtaler. Familiebesøkene har tatt til på ny. Reisene har begynt å gjøre sitt inntog i kalenderen.

Det er så mye jeg og alle andre skal rekke om morgenen, vi småspringer for å komme tidsnok av sted, vi stiller oss temmelig tett i tett på trikken og bussen og toget. Før var det slik at jeg tok tid til å gå.

Det å bruke en times tid for å gå fra A til B var en god måte å unngå smittemuligheter på for et halvt år siden. Hvem har tid til sånt nå? Helst skal jeg rekke både ditt og datt. Og pussig nok så har bønnetiden min også blitt fylt av travle tanker.

Noen har skrudd opp takten tiden tikker med. Og jeg har mindre tid enda alt faktisk tar kortere tid nå enn da vi hadde full pandemi; jeg trenger ikke lenger stå i kø før jeg kommer inn på butikken, jeg trenger ikke vente på neste buss fordi den første så altfor full ut, jeg må ikke lenger gå omveier rundt folk, rundt avtaler, rundt uventet besøk. Nå er det bare å kjøre på med full kalender og … eller?

Når sa du sist noe godt til noen?

Har du hørt de halvt unnskyldende kommentarene rundt deg i det siste: «Det var jo noe fint med pandemitiden også da», eller en litt lavmælt «jeg savner all tida vi hadde, jeg». Eller «jammen var det fint med hjemmekontor, nå er det pendling igjen».

Vi sier sånt litt halvhøyt, gjør vi ikke? I hvert fall noen av oss. Vi har levd forskjellige liv siden 12. mars 2020. Noen har kanskje merket lite til pandemien i sitt daglige liv. Andre har fått tilværelsen forandret. Men vi som har greid oss sånn passe greit, tross alt, jeg tror vi savner noe nå. Tiden. Det å få en roligere start på dagen. Det å gjøre avtaler for å gå tur fremfor å være i et overfylt lokale. Det å … ja, hva savner du?

Pandemien brakte med seg en ny digital arbeidshverdag. Norge ville neppe vært samsnakket på Zoom og Teams #hvisikkepandemi. Men hva var det med Travelheten? Hvor lå den på lur og hvordan fant den veien til oss igjen?

Går det an å bremse litt på farten gjennom tilværelsen? Ja, jeg lurer litt på det. Og jeg grunner på om den gamle læren om daglig disiplin kan komme til anvendelse igjen. Det hender jeg snubler over bøker fra nesten hundre år tilbake.

Det er noe fastere over livsrådene i dem. Greier du å stå opp klokken fem, skriver en som kommer med råd til unge prester, så gjør det. Har du helse til det så stå opp klokken fem, da blir dagen din enklere.

Det er et livsråd jeg tror jeg ikke har lest noe annet sted i nyere tid. I samtida vår handler det mest om pusterom og mindfulness og hviletid som gjør at vi rekker å hente oss inn innimellom alt vi skal rekke. Men det slår meg at bestemor var mindre stressa enn meg. Enda hun hadde sju barn og måtte hente fløten i fjøset før hun pisket den med håndvisp til krem og danderte på den hjemmelagde bløtkaka.

Null hurtigkakemiks på hennes tid. Null krem på boks, ikke noe som var lettvint eller tok lite tid. Jeg tror ikke de gamle hadde så mye mer tid mellom hendene enn vi har i dag. Men kanskje de var mer vant til å bruke tiden på en annen måte enn vi.

Så nå har jeg prøvd det noen dager, å stå opp klokka fem. Det er et tidspunkt på døgnet da Travelheten ikke kommer noen vei med meg. Da er det faktisk sånn at det er rom for bibellesing eller andaktsboka og å tenke.

Det samme er det sent på kvelden. Kanskje du har et annet tidspunkt som er «klokka fem» for deg. En tid hvor du kan finne rom til å bruke tiden annerledes. Jeg har oppdaget at jeg trenger å lete etter den tiden i tilværelsen som er uten forstyrrelser. Stillheten skaper ikke stillstand, men den gir ny giv.

Det finnes et «klokka fem» tidspunkt for oss alle, selv om det er bare noen minutter mens vi venter på bussen. Travelheten har kommet inn i livet igjen, men vi trenger ikke å slippe den inn over alt og til alle tider.