Leder
Når vekkelsen fører til forfølgelse
Publisert
Sist oppdatert
Det er en klar sammenheng mellom vekkelse og forfølgelse, mener Stig Magne Heitmann.
«Sammenhengen vekkelse og forfølgelse lyder muligens fremmed for oss i Norge, men andre steder i verden er det det som er realiteten», skriver Heitmann, teolog og tidligere faglig leder i Åpne Dører, på debattplass i Dagen.
Annonse
En trenger ikke reise fryktelig langt av gårde for å finne dekning for påstanden. I Algerie, som ligger ved Middelhavets sørlige kyst, med grense til ferielandene Tunisia og Marokko, har myndighetene nå stengt 43 av landets protestantiske kirker. Bare en håndfull kirker er fremdeles åpne.
Blant kabylefolket i Algerie, et folk som har gamle kristne røtter, brøt det ut vekkelse på 1980-tallet. Titusener av muslimer kom til tro på Jesus. Raskt vokste det frem en undergrunnskirke som møttes i hjemmene, i garasjer, i skogene og i fjellene. Vekkelsen fortsetter fremdeles, men presset på kirken øker.
«Den raske kirkeveksten ble en hodepine for myndighetene i Algerie og resten av den muslimske verden», skriver algirske protestantiske kirkeledere i en fersk oppdatering. Vekkelsen oppleves som en skam for landets muslimske ledere. Derfor forfølges de kristne.
Drar vi lenger øst, til Iran, ser vi det samme. Iran har trolig opplevd den største kristne vekkelsen i den muslimske verden. Det store flertallet av Irans 1,2 millioner kristne er konvertitter, og iranske myndigheter har åpent definert kirkeveksten som et problem.
Den som blir kristen i Iran, må regne med trøbbel. En risikerer å bli overvåket og kan miste jobben eller studieplassen. Menigheter blir raidet og kristne blir dømt til fengsel, enorme bøter og omskolering.
Den algirske kirkelederen Youssef Ourahmane forteller ærlig at forfølgelsen blir for tøff for enkelte. De trekker seg unna troen og menigheten. At så mange likevel holder ut, er et av troens mysterier. Hva er det de har sett, de som kom med i vekkelsen i Algerie og Iran, som gjør at så mange mener det uansett er verd å følge Jesus?
Det bør fylle alle som lengter etter vekkelse med nysgjerrighet, samtidig som vi er vårt ansvar bevisst, så vi står med de forfulgte i bønn og med praktisk hjelp.
Når Norme i dag innleder sin årlige aksjon «30 dagers bønn for verdens muslimer», er det en verdifull påminnelse om å be om at enda flere må få oppleve gleden i Kristus og få kraft til å stå faste i prøvelsene.
Annonse
«Vekkelse og forfølgelse følger hverandre som en person og dens skygge», skriver Stig Magne Heitmann, som nevner en mengde eksempler: fra urkirken til de store forfølgelsesbølgene i oldkirken, til kommunistregimene i Øst-Europa, Kina og land som India, Nepal, Eritrea, Nigeria og den muslimske verden i vår tid.
Norge har på ingen måte gått klar. Hans Nielsen Hauge ble i sin tid brutalt forfulgt av både kirkelige og sekulære embetsmenn.
«Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», leser vi i 2. Timoteusbrev. Gjelder ikke dette ordet i dagens Norge, siden kristne ikke forfølges? Eller i USA, der vekkelsen i Asbury ikke møtte større problemer enn en smule logistiske utfordringer da folk strømmet til småbyen?
Vil dette bli annerledes i tidligere kristne land etter hvert som sekulariseringen brer om seg, hvis en dyptgripende vekkelse bryter ut? En vekkelse som utfordrer sløvhet og etablerte sannheter, som fører folk til syndserkjennelse og omvendelse? En vekkelse som forandrer oss slik at vi ikke lenger bare går i kirken, men begynner å leve radikalt som kirke?
«Er det en kristen samfunnsvekkelse vi venter på, så tenker jeg at vi også må beregne omkostningene», skriver Stig Magne Heitmann. Det er en utfordring alle som lengter etter vekkelse bør ta til seg. For det er ikke vi selv som forfølges, men Kristus i oss. Derfor fører vekkelse både til jublende glede, men også til konfrontasjon.
Henny Dalsbø så noe av dette. Hun var en av dem som opplevde vekkelsen på Stad i 1972, og fortalte i et intervju med Dagen tidligere i år om hvordan vekkelsen kom med både glede og omkostning.
«Vi var som drøymande», sa hun om gleden de opplevde. Men hun sa også at «dei som ber om vekkjing, veit ikkje kva dei ber om, for når vekkjinga kjem vil det koste alt».
Den stille oppvåkningen som har skjedd blant studentene i Asbury er oppmuntrende og trosstyrkende. Men vil en være forberedt på vekkelsens omkostninger, bør en kanskje også møte kristne fra Algerie og Iran eller et av de mange andre landene der kristne daglig blir forfulgt for sin tro.
