Når verden går av skaftet

Aldri i min levetid har jeg kjent så sterkt at vi står ved et veiskille. Det er til tross for at jeg har opplevd både Berlinmurens fall (1989), oppløsningen av Sovjetunionen (1991) og angrepene på Twin Towers i New York (2001).

Fra og med mars 2020 og fram til dagens dato har ting skjedd så fort at det føles som om en hel æra er i ferd med å gå til grunne. Århundret som ligger bak oss kalles ofte for Pax Americana, tiden der USA har vært supermakt og en garantist for Vestens fortsatte velferd.

Nå ser det ut til at USA nærmest kollapser innenfra, mens vi i Europa har stilt oss i en situasjon der det ene tar det andre og alt synes å gå i en nedadgående spiral. Alt dette skjer mens krigen herjer i Ukraina og gassrørene står tomme.

Det er vanskelig å unngå følelsen av at vi står med begge beina plantet i endetiden. Åpenbaringens fire ryttere ser ut til å være på hestene (Åp 6).

Den gulbleke hesten med sykdom og pandemi gjør seg fremdeles gjeldende, og mennesker lider under både sykdommen og tiltakene. Den svarte hesten med dyrtid, inflasjon og matmangel står definitivt for døren, ikke minst på grunn av krigens (den røde hestens) herjinger.

Vi hører om krig og rykter om krig, kjærligheten er blitt kald, naturen stønner og verden er ikke slik den var. Vi har rykket ut i en gråsone, der vi ser at en verdensorden kollapser samtidig som vi ikke vet hva som kommer til å følge.

Jeg vil kommentere to ting om dette. For det første: For noen dager siden snakket jeg med min far om disse tingene. Han påpekte en ting jeg har tenkt på.

I vår levetid har vi aldri sett flere endetidstegn enn akkurat nå, men det rare er at ingen snakker om det. Det er kanskje det sterkeste endetidstegnet av dem alle.

Det andre: Jesus har sagt noe om den situasjonen vi er i: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til» (Luk 21,28).

Vi kan også ta med seg begivenhetene i Åp 19,19-21. Der bygger spenningen seg opp i vers 19. Dyret samler troppene og krigen står for døren.

Men det blir ingen krig. Rytteren på den hvite hest, Jesus, seirer før slaget begynner. For han har alt seiret. Vi har ingenting å frykte! Jesus er historiens herre og har all makt, også over de begivenhetene og det kaoset vi ser rundt oss.