Når vi trenger fellesskapet, kan det være borte

Finansministeren var knapt kommet i gang med presentasjonen av statsbudsjettet da det rant inn med pressemeldinger fra andre partier og interesseorganisasjoner som vil kritisere ulike deler av regjeringens forslag til statsbudsjett.

Sånn er det hvert år, og det er ikke det minste rart. Hvordan våre folkevalgte disponerer fellesskapets penger er ikke noe som bør foregå uten debatt.

Likevel er det nyttig å lytte til det finansministeren sier når han i finanstalen prøver å forklare hvordan regjeringen har tenkt i arbeidet med budsjettet for neste år.

Årets innledning lød som et ekko av Halldis Moren Vesaas' kjente dikt, som ble skrevet under andre verdenskrig: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Det er forsåvidt klassisk finansminister-retorikk, dette.

«President, i Norge har vi gjennom årtier og med ulike regjeringer lyktes med å skape et samfunn hvor fellesskapet står sterkt», sa Trygve Slagsvold Vedum fra Stortingets talerstol. Han skrøt av det norske fellesskapet med «små sosiale og geografiske forskjeller og høy tillit», vel vitende om at i det siste har nettopp tilliten blitt satt på prøve.

Så sa han det som finansministre gjerne sier, men som likevel godt kan gjentas: «De største verdiene våre er ikke fra oljen i Nordsjøen. Den største verdien i Norge er folk.»

Deretter fikk vi noe av det vakreste ledere kan levere, nemlig beskrivelsen av fellesskapets deler, av det mangfoldet som utgjør et samfunn:

«Disse økonomiske verdiene skapes av butikkarbeideren i Hammerfest, maskinisten i Lindesnes, økonomisjefen i den lokale bedriften i Halden, og den Nav-ansatte i Stavanger som hjelper folk som trenger fellesskapets ekstra støtte i en periode av livet.»

Det kan være fristende, også for prester og pastorer, eller for vanlige kristne, å ha nok med seg selv og sitt eget fellesskap. Det man selv er i berøring med, brenner for og er opptatt av. Men den som vil ha lederansvar bør tenke på flere enn seg selv.

«Uten at det skapes verdier, har vi ikke noe å dele. Ja, det er viktig å skape for å dele. Men også viktig å dele for å skape. Det er den norske samfunnskontrakten», forklarte finansministeren.

Han beskrev også den sårbarheten vi alle lever med, både som individer, som medlemmer i en familie, som kolleger på en arbeidsplass eller hvilke arenaer vi ellers måtte befinne oss på:

«Hvis vi har det bra, eller om bedriften går godt, trenger vi fellesskapet i mindre grad. Hvis verden er urolig, hverdagen føles utrygg, eller man opplever sykdom, kan folk være trygg på at vi sammen har bygget et fellesskap som stiller opp.»

Den dagen vi sluter å bry oss om slike perspektiver fordi vi ser dem som selvfølgelige, er den dagen vi har begynt å bygge ned de fellesskapene vi er avhengige av. Det er også aktuelt når det gjelder oppslutningen om frivillig arbeid, ikke minst i menighetssammenheng.

Vedums tale var naturlig nok preget av krigen i Ukraina. «Da jeg stod her for å holde finanstalen for ett år siden, var situasjonen uoversiktlig både for oss her i Norge og internasjonalt», forklarte han.

For Norges del kunne han senere konstatere, til tross for at prisveksten har vært sterkere enn antatt, at «Arbeidsledigheten er på et svært lavt nivå, og betydelig lavere enn gjennomsnittet de siste 20 årene.» Det er smått fantastisk at finansministeren kan stå på Stortingets talerstol og si akkurat det. Knapt noe er viktigere for utviklingen i et land.

Han kunne konstatere at for Norges del kan vi snakke om Ukraina-krigens budsjettmessige konsekvenser. Underforstått: for ukrainerne er konsekvensene først og fremst målt i menneskelige lidelser, som Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har understreket flere ganger.

Samtidig sa Vedum: «Med regjeringens budsjettforslag er de budsjettmessige konsekvensene av krigen i Ukraina anslått til 44 milliarder kroner i 2024.» Det skjer samtidig som regjeringens forslag til forsvarsbudsjett er på 91 milliarder, og det er en økning på 15 milliarder fra i fjor.

Dermed koster krigen i Ukraina oss omtrent et halvt opptrappet forsvarsbudsjett. Det sier litt om rekkevidden av Vladimir Putins skjebnesvangre historiske feilvurderinger.

«I en fortsatt urolig verden er det riktig at vi prioriterer trygghet og beredskap», sa Vedum mot slutten av talen. De to ordene hører ikke opplagt sammen.

Trygghet henger godt sammen med betoningen av fellesskap som ellers preget talen. Betoningen av beredskap henger sammen med den uforutsigbare situasjonen vi ser rundt oss. Sammen beskriver de to ordene godt situasjonen i 2023.

Likevel tillot finansministeren seg en optimistisk avslutning på talen, etter et urolig år: «Nå ser vi flere positive tegn. Arbeidsledigheten er lav, det er rekordmange i jobb, og prisveksten vil trolig gå ned neste år. Vi er på riktig vei.»

Ingen av oss velger tiden vi lever i. Men vi velger selv hvordan vi lar verdiene våre prege de konkrete valgene vi tar. Enten vi er finansminister eller et alminnelig medmenneske.