Når ytringer, samtaler og bønn blir kriminelt

Kulturminister Anette Trettebergstuen har sendt ut sitt høringsnotat om den nye loven om konverteringsterapi. Den er skremmende lesning, rett og slett.

Ikke på grunn av det loven fremstilles som den vil forby. Hvis man bare betrakter lovens navn, så skulle det egentlig ikke være et problem i det hele tatt. Å forby det som virkelig er konverteringsterapi, er i seg selv ikke veldig omstridt. Det finnes vel knapt noen som mener at homofile skal utsettes for elektrosjokk, hypnose, psykologiske teknikker eller slike ting.

Konverteringsterapi er det ingen som er for. Og det foregår da heller ikke i Norge noen behandling av homofile for å få dem til å endre legning.

Men i kristne menigheter pågår det forkynnelse, sjelesorg og samtaler om Guds gode vilje for våre liv. Og de samtalene inkluderer også temaer knyttet til seksualitet og samliv, ja til og med om noe så tilsynelatende gammeldags som synd.

Så lenge den har eksistert, har den kristne kirke forkynt at seksualiteten hører til i ekteskapet, det heterofile ekteskapet. Det må kristne menigheter fortsatt ha lov til å stå for. Både i sin offentlige forkynnelse og i den veiledningen som foregår i sjelesorg eller andre samtaler.

Men det er altså sånne ting Trettebergstuens nye lov kommer til å ramme. Man skal ikke ha lest langt i det 129 sider lange høringsutkastet før det blir klart at dette er en lov spesielt rettet inn mot Kristen-Norge. Allerede på side 14 slås det fast at «konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie)».

Og videre utover i utkastet listes det opp hvilke friheter som kan bli innskrenket av den nye loven.

For det første vil meningsytringer kunne rammes. Departementet skriver rett ut at «det kan samtidig ikke utelukkes at planmessig bruk av meningsytringer kan regnes som en metode (for konverteringsterapi, red. anm.).

Og dermed snakker vi altså om ytringer som med ett har blitt straffbare.

I opplistingen slås det videre fast at religiøse ytringer ikke er unntatt. Departementet presiserer at «det samme må gjelde også for religiøse ytringer; ytringer bestående av sitering, nær gjengivelse eller utlegning fra skriftsteder eller religiøs lære, og for øvrig meningsytringer nært knyttet til religiøse ytringer».

Et helt klart inngrep i forkynnelsesfriheten, med andre ord.

Det sies også eksplisitt at bønn vil kunne straffes på samme måte: «Departementet er imidlertid av den klare oppfatning at også bønn og forbønnshandlinger kan regnes som en metode der bønnen skjer i påhør av og er rettet mot en annen».

Det samme gjelder samtaler og veiledning. De kan straffesanksjoneres etter den samme loven.

Og her kommer departementet faktisk selv med et eksempel på en type samtale som vil være straffbar: «For eksempel ser departementet for seg at straffebudet vil kunne få anvendelse dersom en religiøs leder gjennom gjentatte samtaler forsøker å påvirke en person til å «legge lokk på» sin tiltrekning til det samme kjønn og til å leve seksuelt avholdende til dette er oppnådd».

Kristne råd gitt i sjelesorg om seksuell avholdenhet vil altså i fremtiden kunne bli straffbare.

Den forrige regjeringen avviste å foreta denne typen klare inngrep i ytrings- og religionsfriheten. De hadde konsultert sin egen lovavdeling som hadde konkludert med at en lov utformet på denne måten ville være i konflikt med menneskerettighetene.

Men det som var menneskerettsbrudd under den forrige regjeringen har altså blitt den nye regjeringens foretrukne politikk. Så langt er man altså villig til å gå.

I lys av dette fremstår KrF-leder Olaug Bollestads uttalelse til Dagen om at den nye regjeringens forslag til konverteringsterapilov «ser ganske likt ut som det vi foreslo» ganske så utrolig. Har ikke Bollestad skjønt at den nye regjeringen har utvidet grunnlaget til å gjelde til og med for samtykkende voksne? Hun kan umulig ha satt seg inn i hva forslaget egentlig går ut på før hun kommenterte. Og det er jo i seg selv urovekkende.

En politiker som - nær sagt som vanlig - har gjort hjemmeleksen sin, er imidlertid Høyre-leder Erna Solberg. Til Aftenposten uttaler eks-statsministeren seg svært fornuftig om det sentrale dilemmaet i saken. Hun sier hun er redd for at «troende mennesker ikke lenger vil tørre å snakke om tvil om ens legning i religiøse sammenhenger».

– Vi må ikke ende opp med å miste muligheten folk har til å ha noen å snakke med, sier Erna Solberg.

For hvis Trettebergstuen får det som hun vil, kan en slik samtalepartner risikere fengselsstraff. Og hvem vil fortsette å snakke da?