Nardus, Knutby, Levende Ord – når er det rom for kritikk?

Det er ikke lenge siden jeg ikke forbant noe som helst med Nardus-bevegelsen og Torkild Terkelsen. Slik tror jeg det forholdt seg for ganske mange av denne avisens lesere.

Men det har gjort inntrykk å lese kollega Anne Jeppestøl Engedals beskrivelser av det indre livet i et miljø som på viktige områder skiller seg fra det meste av etablert kristen virksomhet. Det gjelder til dels i teologien, hvor man blant annet ikke tror på treenighetslæren, og til dels selvforståelsen.

Noe av det som likevel gjør Nardus interessant er at flere av trekkene som ser ut til å særprege bevegelsen er gjenkjennelige også i mer etablerte deler av det kristne landskapet. For eksempel hvordan man svarer på kritikk ved å snakke ned dem som kritiserer.

Eksklusivitet

Når man leser om sammenhenger som Nardus kan det være lett å tenke at disse folkene er annerledes enn oss. Det må være noe spesielt med dem, siden de har latt seg lure inn i et slikt system.

Men slik er det neppe.

Jeg har aldri hørt Torkild Terkelsen tale, men jeg har sett litt av ham på Youtube i det siste. I en av talene jeg så omtaler han forsamlingen som «noen av de siste krigerne, som ikke kjemper for kirkesystemer eller en vekkelse som aldri kommer, men som kjemper for den tro som en gang for alle er overgitt...».

Denne eksklusiviteten, «noen av de siste krigerne», er et godt eksempel på en mentalitet som Nardus slett ikke har vært alene om. Det er noe av grunnen for at det er viktig å fortelle disse historiene, selv om miljøene altså i utgangspunktet er ukjente for mange.

Knutby

Den mest kjente historien om religiøs makt på avveie fra våre nærområder de senere årene stammer fra pinsemenigheten i den svenske bygden Knutby, rundt fire mil øst for Uppsala.

Der var drap en del av historien. Det er heldigvis sjelden kost. Det som nok overrasket mange, kom frem da NRK i 2020 videreformidlet Uppdrag Gransknings dokumentar om den nå nedlagte menigheten i Knutby. Uppdrag Granskning er Sveriges Televisions svar på NRKs Brennpunkt.

Det vi fikk vite der, var at regimet i menigheten forble svært autoritært også etter at norskættede Helge Fossmo, som hadde vært pastor i menigheten, ble fengslet i etterkant av det som skjedde i 2004. I Knutby var både teologiske avsporinger, manipulasjon og maktmisbruk, herunder seksuelle privilegier for lederne, ingredienser i en rystende historie.

Vi bør høre slike historier. Da kan vi bli bedre i stand til å forstå dynamikker som fører vanlige mennesker inn i uvanlige situasjoner.

Levende Ord

Her i avisen har kollega Eivind Algrøy nylig hjulpet oss med å forstå historien om Levende Ord bedre, drøyt 30 år etter at den karismatiske menigheten på Kråkenes i Bergen ble etablert og etter hvert fikk en vekstkurve som de færreste kan matche.

Men de tre historiene er ulike, og det er viktig å ikke sammenligne dem på urettmessig grunnlag.

Når vi skal snakke om hva vi kan lære av slike historier, stopper vi lett ved lederen. I Knutby var det i første omgang Helge Fossmo. I Levende Ord var det Enevald Flåten. I Nardus er det Torkild Terkelsen.

Igjen er ikke poenget å sammenligne de tre. Det har jeg for min del uansett ikke forutsetninger for å gjøre. De er og var uvanlige på hver sine måter. Men det er et viktig poeng at vi ikke begrenser læringen til det vi kan forstå ved å granske ledernes personlighet og fremferd.

Gyldige observasjoner

Det farligste med åndelig maktmisbruk eller usunne åndelige systemer er nemlig ikke hva topplederne gjør og står for, men hva de får rom til.

Hvis vi blir i det av de nevnte eksemplene som de fleste av oss antakelig lettest kan relatere til, nemlig Levende Ord: Hvor enkelt var det å skulle stå frem med kritikk mot ledelsen i for eksempel år 2000, da det meste så ut til å gå opp og frem? Man fikk neppe særlig mye drahjelp av omgivelsene.

Men de observasjonene man ville sette ord på kunne være gyldige nok likevel. Og kanskje er det akkurat der og da de bør bli satt ord på, for da er det fortsatt mulig å få gjennomført nødvendige endringer.

Dessverre er det lett for at slike stemmer blir tiet ihjel eller aktivt forhindret fra å kunne påvirke. Konsekvensene blir først synlig senere. Men da kan de bli desto større.

Når politiske partier gjør det dårlig ved valg, blir det noen ganger satt ned havarikommisjoner. Da kan det være enkelt å dele ut kritiske bemerkninger. Hvordan tar vi imot kritikk i medgang? Tåler vi å ta innover oss at den vi ser på som en viktig leder leder også kan gjøre alvorlige feil?

Ukorrigert adferd

Vanlige mennesker kan være troende til det meste gitt de rette omstendighetene. Det er blant annet derfor det å følge hjertet sitt kan være en temmelig risikabel øvelse. Det er også derfor relasjonsbaserte nettverk har en iboende sårbarhet. De fungerer best i fredstid.

Og det er derfor tanken om egen eksklusivitet kan bane vei for at kritikkverdig adferd fra ledere forblir ukorrigert. I mange tilfeller er nok også lederne blinde for egne slagsider. Kanskje innser de mange år senere at de har påført andre mennesker stor skade, kanskje innser de det aldri.

Korreksjonen av klanderverdige forhold kan ikke være avhengig av at topplederen forstår. Korreksjonen må være basert i en sunn forståelse av Bibelen, og en sunn forvaltning av alminnelige idealer om sannhet og rettskaffenhet.

Lekmannsidealet

Jeg har vokst opp i en familie med nær tilknytning til indremisjonen. Der har lekmannsidealet vært viktig. Spørsmålet var ikke bare hva predikanten sa, ei heller hva presten eller biskopen sa. Spørsmålet skulle være om det stemte med Skriften.

Dette idealet kan bli forvrøvlet ved at man hevder å lese bibelordet «slik det står», mens man i realiteten legger til grunn sin egen tolkning av tekstene uten å erkjenne at det er det man gjør.

Likevel er det grunn til å minne om det idealet som vi finner omtalt i Apostlenes gjerninger.

Der leser vi om jødene i Berøa at de hadde «et edlere sinnelag» enn de hadde i Tessalonika, og at jødene i Berøa «tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.» Nettopp slik skulle det være.

Vi kan få ta imot Ordet velvillig. Ja, det er slik vi bør ta imot Ordet. Velvillig. Men det må aldri frita oss fra ansvaret for å granske for å se «om alt stemte».

Ikke bare om det stemmer med det vi mener akkurat i min sammenheng, men om det stemmer med et samlet kristent vitnesbyrd, med den troen vi har fått overlevert. For makt korrumperer, og åndelig makt er intet unntak.