Nattverdfaste

Skriftlesning, bønn og salmesang er under koronakrisen blitt formidlet gjennom kringkasting og digitale medier. Nattverden lar seg imidlertid ikke uten videre feire på samme måte.

Å ikke kunne feire nattverd som vi pleier, utfordrer både nattverdforståelse og kirkeforståelse.

At kirker har vært stengt i ukesvis uten at det har vært mulig å feire gudstjeneste, er en situasjon vi knapt har opplevd tidligere i vårt land. I den rådende situasjonen har imidlertid det vært helt nødvendig, ettersom forsamlinger nettopp er sted for smitte.

At kirker og trossamfunn har tatt del i den store nasjonale dugnaden og lojalt fulgt opp alle regler og råd fra helsemyndighetene, har derfor vært helt selvsagt.

Å ikke kunne feire gudstjeneste har samtidig berørt oss dypt som kirke. En gudstjeneste er ikke bare et arrangement eller tilbud blant andre, men det som konstituerer og definerer oss som kirke. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg iblant dem» (Matt 18,20).

Utviklingen av radio, fjernsyn og digitale medier gjør likevel at kirken i vår tid har helt andre muligheter i en slik krise enn det man ville hatt i tidligere tider.

Selv om man ikke kan møtes fysisk, kan man delta via radio- og tv-signaler eller via internett. En slik deltakelse er imidlertid ikke en deltakelse i ordets fulle mening: Man kan se og høre, men ikke selv bidra gjennom sitt fysiske nærvær.

I denne situasjonen har kirkelige medarbeidere vist en fantastisk oppfinnsomhet og tilpasningsvilje. Den kirkelige digitale satsing som aldri helt hadde tatt av, har nå fått en boost uten sidestykke.

Det punkt der forskjellen på et fysisk og et digitalt fellesskap blir mest påtrengende, er nattverdfeiringen. Dermed må man også unnvære det mange opplever som selve høydepunktet i gudstjenesten.

Gjennom brødet og vinen formidles Jesu nærvær fysisk og konkret. Kirkens karakter av fellesskap blir aldri så tydelig som når vi kan dele nattverdmåltidet med hverandre. I nattverden kommer det på en særlig måte til uttrykk at kristen tro ikke bare handler om åndelige og mentale, men også om det fysiske og konkrete.

Som noe som skjer i menighetens offentlige gudstjeneste, uttrykker nattverden at kristen tro ikke bare er noe individuelt og privat, men leves ut i et fellesskap.

Måten kirker har taklet mangelen på felles nattverdfeiring, har variert betraktelig. På mange måter er denne variasjonen et interessant uttrykk for kirkenes teologi og selvforståelse.

For Den katolske kirke har det for eksempel vært helt utenkelig at kirken ikke skulle feire nattverd, selv under en slik krise.

Løsningen har derfor vært at prest og noen helt få medvirkende feirer nattverd, mens andre kan følge nattverden over nettet uten selv å kunne delta fysisk.

Selv om menigheten ikke kan delta, oppfordres de til å delta i en «åndelig kommunion». At nattverd feires av noen, er likevel avgjørende. Selv om ikke alle kan delta, feires den på vegne av hele kirken og er en viktig del av kirkens oppdrag i verden.

For en luthersk forståelse av nattverden som menighetens fellesskapsmåltid, er en slik praksis ikke uten videre enkel å adoptere. Derfor har de fleste gudstjenester i Den norske kirkes regi vært gjennomført uten nattverd. Også gjennom en Ordets gudstjeneste kommer Gud oss i møte.

Noen har likevel forsøkt seg med en form for digital nattverd, der nattverdbønnen med innstiftelsesordene leses av den som leder gudstjenesten, mens de som ser på blir oppfordret til å finne fram brød og vin (eller druejuice) der de befinner seg.

Blant annet gjorde Københavns biskop Peter Skov-Jakobsen det på denne måten i en radiogudstjeneste. Det er likevel gode grunner til at biskopene i Den norske kirke ikke har anbefalt en slik praksis.

Selv om noen aspekter ved nattverden beholdes ved en slik ordning, mangler likevel noe av det vesentlige: Det fysiske nærvær der vi deler det samme brødet og drikker av den samme vinen.

At slike gudstjenester også kan sees i opptak på et senere tidspunkt, betyr at man ikke er garantert at tilsigelse og mottakelse skjer på samme tid.

En annen mulig løsning på mangelen på nattverd er å oppfordre til nattverd i hjemmene. Blant annet har Den evangelisk-lutherske Frikirke har oppfordret til dette under koronakrisen og har sendt ut et enkelt ritual som kan brukes til dette.

Også her løsrives nattverdfeiringen fra menighetens fellesskap. Riktignok kan man ha kristent fellesskap også i en mindre gruppe, men noe fullstendig menighetsfellesskap er dette likevel ikke.

En slik praksis risikerer å privatisere noe som hører til i den åpne og offentlige menighetsgudstjeneste. Dessuten vil et slikt tilbud i en folkekirke i praksis bli et tilbud bare for noen få.

Så vil det alltid være unntak fra et slikt prinsipp. Praksis med nattverd ved soknebud er et eksempel på det. I en forfølgelsessituasjon der man ikke lenger kan samles, vil man måtte tenke annerledes.

Den situasjonen vi befinner oss under koronakrisen er imidlertid relativt kortvarig, og allerede nå er vi i gang med forsiktig å åpne opp igjen. Da kan vi se tilbake på en unik periode preget av det vi kan kalle en kollektiv nattverdfaste.

Faste preges som kjent av man frivillig gir avkall på noe som betyr mye for en. For å verne liv og verge oss mot smitte har vi sammen gitt avkall på noe av det som betyr aller mest for oss som kirke.

Ved å gi avkall på noe, lærer vi også noe om verdien av det som vi gir avkall på. Det vi har kunnet tatt som noe selvsagt, blir nå noe dyrebart og uunnværlig.

Men faste har også en annen funksjon, nemlig å minne oss på at det vi frivillig gir avkall på, er det mange som mangler av andre grunner.

Den selvvalgte sulten minner oss for eksempel på at det er noen som sulter fordi de ikke har tilgang til nok mat. Derfor er fastetiden også en tid for internasjonal solidaritet gjennom Kirkens Nødhjelps fasteaksjon.

Den sterke opplevelsen av savnet etter nattverden som mange av oss har opplevd i en begrenset tid, bør føre til oppmerksomhet omkring dem som mer permanent ikke kan delta i nattverden, f.eks. på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne.

Selv om de savner nattverden, vil mange av disse vegre seg for å bry presten eller diakonen om å komme med nattverden så lenge det ikke står om livet.

Hvis nattverdfasten fører til at prester og diakoner i større grad prioriterer å tilby nattverd til dem som ikke kan komme seg til kirken, har den i alle fall ført noe godt med seg.

Kronikken ble førstpublisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende i mai 2020

Folk tok til tårene under personlig nattverdNattverd

Engangsbeger, kokende skjeer og kysseforbud. Slik gir kirkene ut nattverd Nattverd