Naturen, mennesket og teknologien

Den tyske tenkeren Johann Georg Hamann påsto i 1762 at den moderne naturforståelse flår naturen for alt vesentlig. Hans poeng var at når vi reduserer naturen til det som kan veies og måles, forstår vi ikke lengre hvordan naturen formidler skjønnhet, sannhet og godhet til oss.

Hamann har fått rett i mye større grad enn han selv kunne ane. Når natur reduseres til det som kan manipuleres med teknologi, blir vi fattige. Klimautfordringene har dessuten lært oss at en slik tilnærming til naturen i det lange løp ikke er bærekraftig.

I løpet av andre halvdel av det 20. århundre nådde denne reduksjonistiske naturforståelsen også mennesket. Det kommer særlig tydelig fram når det gjelder det som knytter mennesket sterkest til natur og biologi, altså det som har med kjønn og fruktbarhet å gjøre.

Teknologi har med flid vært brukt til å skaffe mennesket kontroll over sin egen fruktbarhet. Sex ses på som underholdning og overlates med stor suksess til underholdningsindustrien, mens fruktbarheten kontrolleres med prevensjonsteknologi og en liberal abortpraksis. De som trekker dette lengst, mener at alt som har med menneskets fruktbarhet å gjøre, bør overlates til moderne reproduksjonsteknologi. Da har vi virkelig flådd oss selv for alt naturlig.

Det foreløpig siste trinn på denne utviklingen mot det teknologiske paradis er kampen for at kjønn som biologisk begrep simpelthen skal avskaffes. Kjønn er noe man føler, og skulle biologi stå i veien for følelsene, er også det en hindring som bekjempes med teknologi. En mer entydig realisering av Hamanns dystre beskrivelse fra 1762 er det vanskelig å tenke seg.

Men natur kan ikke avskaffes med tenkning og teknologi. Voksende økologisk bevissthet har lært oss noe om det. Hva avskaffelsen av kjønn angår, har i det minste feministene nå begynt å våkne. Kampen for kvinners rettigheter er neppe tjent med at biologiske menn kan kreve å bli behandlet som kvinner. Invaderende inngrep på tenåringsjenter som ønsker de var gutter, har også noen problematiske aspekter ved seg.

Den norske kirke, derimot, sover trygt videre. En liten økoteologisk flørt kan man nok unne seg, men en reell analyse av den teknologiske manipulasjon av mennesket avstår en fra. I stedet feirer man utviklingen med ordinasjon av en person som selv hevder å være verken mann eller kvinne.

Kanskje også Den norske kirke våkner til slutt. Men når huset er brent ned, er det litt sent.