Debatt
Negative, ubearbeidede tanker sykeliggjør oss
Det blir sagt at hat dreper. At negative tanker om andre etser oss i sinnet som syre. Det handler om det berømte lageret vårt av søppel, skrot og «ting og tang» som er begynt å gå i forråtnelse. Statsminister Francis Bacon sa: «Det er ingen tvil om at en mann som ruger på hevn, gir næring til sine sår som ellers ville ha grodd.»
John Maxwell beskriver hatets virkning på en fortreffelig måte: «Hat er som å ta gift og håpe at den som har forurettet deg skal dø.»
Annonse
For ikke så lenge siden møtte jeg et menneske som var blitt ufør på grunn av hat til et annet menneske på jobben sin. Denne personen hadde hatt en spesialiststilling. Han var en meget dyktig person på sitt fagområde og hadde en meget høy utdanning. Alle ytre forhold skulle tilsi at han burde ha de aller beste muligheter for å lykkes, men en negativ relasjon på jobben endret livet hans fullstendig.
Det ene negative utspillet tok det andre i hans liv. Etter hvert bygde det seg opp et stort lager med vonde og negative tanker og følelser. Den negative flommen ble holdt i live med stadig tilførsel av negative følelser som i sin tur aktiverte de negative hormonene. Kroppen var dermed i konstant alarmberedskap. Denne tilstanden var altså så krevende at han bokstavelig talt kollapset rent psykisk, og han måtte hive inn håndkleet i forhold til jobben. Bare tanken på at han skulle treffe på denne personen han hatet så inderlig, gjorde ham helt utmattet.
Han ble med andre ord fullstendig overmannet og lagt i bakken av egne negative tanker og følelser.
Denne følelsesmessige lammelsen utviklet seg etter hvert til å bli så omfattende at han ikke var i stand til å ha en tilsvarende jobb et annet sted heller. Da jeg første gang møtte ham, hadde det gått ca. ti år siden han ble sykemeldt. Jeg snakket da litt med ham om de negative følelsenes makt over tanker og handlinger. Da han begynte å fortelle om denne konflikten, ble han etter hvert mer og mer rasende. Det var som om hele monsteret mer og mer kom til syne fra «monsteravdelingen».
Da jeg spurte ham hvorfor han lot denne personen plage ham fortsatt, ble han plutselig stum og hadde umiddelbart ingen gode svar å komme med.
«Men han har jo gjort meg så mye vondt», repliserte han etter en pause.
«Er du klar over at det er du selv som fortsatt tillater ham å plage deg? Det er i tankene dine om han som plager deg», sa jeg. «Hvis du vil ha slutt på plagingen, må du nekte ham å få lov til å plage deg.»
Etter det utsagnet ble det en enda lengre pause. «Hva mener du med det?» spurte han. Han flyttet seg lenger og lenger frem på stolen. Det var nærmest som om han for første gang hadde oppdaget hjulet.
Annonse
«Jeg mener», sa jeg, «om du kunne tenke deg å møte denne personen og si at du vil tilgi ham alt det han har gjort mot deg?»
Da var det at han reiste seg, slo ut med armene og gikk rundt på gulvet. Det var som å hive ei fyrstikk inn i en papirhaug dynket med bensin. Han var i fyr og flamme, ikke av glede, men av harme og sinne.
«Aldri, aldri i verden!» repliserte han. «Dessuten døde denne mannen for over ti år siden.»
Jeg lot ham rase ut sitt sinne mot den avdøde. Da han endelig satte seg igjen, nærmest utmattet, spurte jeg sånn helt forsiktig: «Så du hva han gjorde med deg nå, han som døde for ti år siden?» Mannen satte seg nå med ansiktet i hendene og så virkelig betenkt ut.
Etter en lang, lang pause med stillhet ser han opp på meg. Jeg spurte om han kjente sitt fadervår. Der står det at en skal tilgi sine skyldnere. Jo, han kjente til det, måtte han innrømme. Da måtte jeg presisere at tilgivelse setter den forurettede i frihet, men manglende tilgivelse derimot bare skader den som ikke vil tilgi.
«Dette har ingen sagt til meg tidligere. Jeg tror jeg skjønner hva du mener.»
Deretter hadde vi en lang og fruktbar samtale om tilgivelse, forsoning og de negative tankenes makt over livene våre. Denne personen var ikke min klient, så jeg vet ikke hvordan det er gått med ham, men han fikk tydeligvis noen nye tanker.
