Nei, Sidsel Wold, karikaturstriden var ikke «en lærepenge» for Vesten

I Sverige har den stille uke har vært alt annet enn stille. Flere byer har vært preget av voldelige opptøyer. Politibiler i flammer har stått som brennende vitnesbyrd om den svenske ordensmaktens maktesløshet i møte med rasende muslimske ungdommer.

Voldsmennene har protestert mot den høyreradikale dansk-svenske politikeren Rasmus Paludan som i påsken har vært ute på en slags koranbrenningsturné fra by til by. Men siden Paludan har vært under tung politibeskyttelse har det ikke lyktes demonstrantene å skade ham. I stedet har de altså latt sin vrede gå ut over politiet eller annen offentlig eiendom.

Vi er på ingen måte tilhengere av koranbrenning. Det gjelder enten det er Rasmus Paludan, norske SIAN eller den beryktede pastoren Terry Jones som tenner på.

Det samme gjelder for øvrig når det er Bibelen som blir flammenes rov slik komikeren Otto Jespersen sørget for på torget i Ålesund i 2006.

Men forskjellen i reaksjoner mellom bibel- og koranbrenning er i seg selv tankevekkende. Det første sees tydeligvis på som et humorinnslag. Men hvis det er fyr i en koran, så utløser det altså de reneste voldsorgier.

Otto Jespersen var jo selv inne på dette paradokset i forbindelse med bibelbrenningen sin. Han sa at han hadde vurdert å legge Koranen på bålet også. Men så kom han til å tenke han på at han kanskje hadde 20-30 gode år igjen å leve. Og da resonnerte han at det nok var best å nøye seg med bare Bibelen.

For landets største mediebedrift NRK er det en naturlig oppgave å forsøke å forklare sine seere, lyttere og lesere bakgrunnen for det svenske flammehavet. Men det gikk altså helt galt da utenriksveteran Sidsel Wold ble innkalt til studio Andre påskedag for å prøve nettopp det.

Wold, som har bakgrunn blant annet som korrespondent i Midtøsten, trakk linjene tilbake til karikaturstriden. Hun minnet om det enorme sinnet som Jyllands-Postens tolv karikaturer av islams profet Muhammed skapte blant muslimer i 2005-06.

Så fortsatte Wold slik: «Og det var jo en lærepenge for det mer sekulære Vesten, denne grensen for ytringsfrihet, og hvor man tråkker på andres religion og hellige verdier.»

Wolds bruk av ordet «lærepenge» er spesielt opprørende. Her overtar hun - uforvarende får vi tro - både islamistenes logikk og retorikk.

For et slikt begrep gir assosiasjoner til småbarn som må lære seg lydighet.

Og det var jo akkurat det terroristene som drepte tolv personer i satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i 2015, mente de hadde rett til. Det ville gi de vantro journalistene, tegnerne og redaktøren en leksjon: Sånn skal ikke Muhammed fremstilles. De som gjør det skal bøte med livet. Og deres død skal tjene som en lærepenge for alle andre som måtte ha tanker om å skjende den hellige profeten.

Eller hva med den franske læreren Samuel Paty som ble drept fem år senere? Han måtte også få en lærepenge slik at det blir klart for alle at slike tegninger ikke en gang skal vises frem i undervisningssammenheng.

Kjære Sidsel Wold, her er en alternativ lærdom fra karikaturstriden: Å aldri gi etter for de som vil innskrenke den helt sentrale menneskerettigheten som kalles ytringsfrihet. Uansett hvor mye religiøse ekstremister brenner, truer eller ødelegger.

Den lærdommen bør gjelde for Sverige også.