Nei til ikke-kristne begravelser i kirken

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum ønsker å åpne kirkene for ikke-kristne begravelser. Spørsmålet ble diskutert på Kirkerådets møte på fredag og saken kommer nå til å rulle videre i det kirkelige byråkratiet.

Raaums målsetting er at Den norske kirke skal tillate at det kan gjennomføres livssynsnøytrale begravelser eller begravelser knyttet til andre religioner i deres kirkelokaler. Hun begrunner synet sitt med at kirken forvalter nasjonale kulturskatter på vegne av fellesskapet.

Da mener hun at det er rimelig at Den norske kirke også åpner for at andre tros- og livssynsretninger kan bruke kirkene.

Saken har for alvor kommet på dagsorden etter en artikkel forfatteren Agnes Ravatn skrev i Aftenposten nylig. Hun skildret sitt ønske om at hennes egen begravelse en dag i fremtiden skal holdes i en kirke fordi det var en den mest storslåtte rammen rundt gravferden.

Men hun vil ikke ha en kristen begravelse siden hun selv er «ikkje-truande».

Hun oppsummerer drømmene om sin egen gravfred slik: «Eit stort lokale fylt til randa med folk, høgtid og botnlaus sorg, men utan ein fyr som står og bablar om evig liv, at eg er komen heim til far, at eg atter skal gjenoppstå.»

I trosfrihetens navn går an å ha forståelse for Ravatns personlige ønske om en høystemt ramme rundt gravferden tilpasset eget livssynsmessige ståsted. Men det vi derimot ikke klarer å skjønne, er hvorfor dette skulle være kirkens problem.

Slik vi ser det, er det ikke det. Og ikke er kirken løsningen på det heller.

Kirkebyggene våre er ikke bare kulturskatter, Kristin Gunleiksrud Raaum. De er først og fremst steder for trosutøvelse og trosformidling.

Det dreier seg nemlig ikke om «ein fyr som står og bablar om evig liv», slik Ravatn fremstiller det. Nei, hver eneste kristne gravferd er i bunn og grunn en forkynnelse av den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, et vitnesbyrd om Hans makt også over døden. En formidling av det kristne håpet om gjensyn bak død og grav, utenfor tid og rom.

Dette er ikke babbel om evig liv, det er «det evige livets ord», et frelsende budskap for hver den som vil ta imot det.

Det er dette evangeliet kirkene er vigslet til å forkynne, også - eller skal vi kanskje si spesielt - når det holdes gravferd der. Den som ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med kirkens tro skal få slippe å bli påtvunget den.

Men da kan man ikke samtidig kreve å få bruke kirkerommet og fylle det med sitt eget alternative trosinnhold.

En kirke er et bygg innviet til tjeneste for den treenige Gud, ikke for den ørkenguden som åpenbarte seg for profeten Muhammed eller for de tallrike hinduistiske guddommene. Og heller ikke for gudløs ateisme eller filosofisk agnostisisme, for den saks skyld.

Det er et betydelig problem for Den norske kirke at mange ikke betrakter den først og fremst som et kristent trossamfunn, men som en seremonileverandør til det norske folk. Og den utfordringen blir ikke mindre av Kristin Gunleiksrud Raaums utspill.

For hvis hun får det som hun vil, så kan man til og med få slippe å høre Guds navn nevnt i disse seremoniene.