Nestledervalget som blir avgjørende for KrFs fremtid

Ikke alle valg av nestledere i et politisk parti får så betydning for hvilken retning partiet skal gå i.

Det hender rett som det er at folk trer inn og ut av slike verv uten at de er reelle kandidater til å gå videre helt til topps. Akkurat det har vel vært tilfellet med senere års KrF-nestledere som Bjørg Tysdal Moe og Ingelin Noresjø.

Sistnevte trakk seg fra vervet sitt for ganske nøyaktig ett år siden etter å ha fått ny jobb i NHO. Det er den direkte foranledningen til at KrF nå skal velge ny nestleder på landsmøtet i slutten av april.

Og akkurat det nestledervalget kan bli langt viktigere enn mange andre slike valg. Den avstemmingen kan vise seg å bestemme retningen for hvor KrF er på vei, for mange år fremover.

De to kandidatene som har meldt sin interesse er Ida Lindtveit Røse og Jorunn Lossius.

Røse regnes som favoritt, i hvert fall i det sentrale partiapparatet. Og et slikt valg vil også gjøre henne til en ikke usannsynlig kandidat som partileder lenger frem.

For den andre sittende nestlederen, Dag Inge Ulstein, ville som kjent ikke stille forrige gang det skulle velges ny leder i KrF. Det er foreløpig usikkert hvordan han vil respondere hvis han får det spørsmålet ved en senere anledning.

Ulstein ville nok ha vunnet hvis han hadde stilt mot Røse. Men om det ikke skjer, vil muligheten til å klatre helt til topps være til stede for Røse. Hvis hun altså kan passere neste hinder, som vil være å få landsmøtets tillit som nestleder.

Det er ikke vanskelig å se hvordan det nå mobiliseres i tillitsmannssjiktet i KrF for Røses kandidatur, både til dette vervet og som en mulig fremtidig arvtager til partileder Olaug Bollestad.

Hvis dette scenariet slår til, vil det noen år frem i tid være et helt annet KrF vi ser. Da kan det være den abortliberale duoen Ida Lindtveit Røse og nåværende KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland som holder tømmene i partiet og leder det inn på den kursen de sammen har staket ut.

Ida Lindtveit Røse er selv tidligere leder i partiets ungdomsorganisasjon og utmerket seg ved å kjempe igjennom et vedtak om å støtte selvbestemt abort frem til tolvte svangerskapsuke. Vedtaket ble senere reversert, men Hadle Rasmus Bjuland fikk ungdomspartiet med seg på et lignende standpunkt i fjor høst.

Røse og Bjuland er i dag KrFs fremste stemmer for å akseptere prinsippet om selvbestemt abort frem til uke 12. Men det øvrige toppsjiktet i partiet - Ulstein og Bollestad inkludert - er også påfallende tause og uklare.

Det er særlig vanskelig å tak i hva Olaug Bollestad egentlig mener i denne saken. Ordene er mange, men det substansielle innholdet er det ikke alltid like lett å få tak i. I tillegg kan det virke som vektleggingen er ulik ut fra hvilket medium hun snakker med. Det er forskjell på kommunikasjonen hennes i Dagen og i Dagbladet, for å si det sånn.

Et parti som har akseptert Røse og Bjulands syn på abortsaken, vil være et helt annet KrF enn det vi kjenner i dag. Og det vil være et KrF i utakt med sine egne velgere.

For problemet for Røse - og dermed for partiet - er at hennes standpunkt i abortsaken er langt mer populært i KrFs Oslobaserte partiapparat enn blant partiets velgere. Blant de som stemmer på KrF og hos de som vurderer å gjøre det, er det et flertall som er motstandere av prinsippet om fri abort.

Dagens egen Kristen-Norge undersøkelse fra 2019 bekrefter bildet av en overvekt av abortmotstandere blant det aktive kristenfolket.

På denne bakgrunn er det særlig overraskende at Rogaland KrF har gått inn for Røses kandidatur. Sannsynligvis er det den tidligere nevnte rogalendingen Bjuland som har vært med på å overbevise fylkespartiet.

I Rogaland KrF er det åpenbart stor forskjell på tillitsmannsapparatets syn og velgernes standpunkt i denne saken. For oss er det en gåte at de menige KrF-medlemmene ikke gjør opprør når fylkeslaget deres går inn for at en av KrFs aller mest abortliberale stemmer skal bli ny nestleder. Har de ikke tatt inn over seg hva som er ferd med å skje med partiet?

For en ting er vi helt bombesikre på: KrF-velgerne i Rogaland er definitivt opptatt av livsvern.

Røse og Bjulands analyse om at nye velgere vil strømme til KrF hvis partiet oppgir omstridte programpunkter, er i beste fall naiv. I verste fall vil den være helt ødeleggende og fjerne KrF ytterligere fra sitt eget verdigrunnlag og grunnfjell.

Forskjellen i standpunkt i abortsaken kunne knapt vært større mellom de to kandidatene som nå kjemper om nestlederjobben. Der Røse snakker om pragmatikk og prinsipper som kan tones ned, bruker Jorunn Lossius helt andre ord om livsvernspørsmålets viktighet for KrF.

Hun advarer mot å røre det hun kaller «selve DNA-et i vårt parti».

Akkurat så sentralt er spørsmålet om menneskeverdet for det ufødte barnet for KrF. For manges vedkommende vil det faktisk dreie seg om selve eksistensberettigelsen til partiet. Aksepterer man dagens abortlov, så godtar man at det ufødte liv mister sitt menneskeverd.

Ved valget i 2021 hadde KrF et bankende hjerte som grafisk profil i det valgkampmateriellet som de kledde Norge med. Hvis KrF skulle snu, vil det bety at man juridisk aksepterer og stiller seg bak det faktum at over 10.000 små menneskehjerter årlig slutter å slå på grunn av den gjeldende abortloven.

Da gjør man seg selv medansvarlig.

Et slikt vedtak vil det være så dramatisk at vi faktisk må hente frem et bibelsk begrep for å illustrere alvorlighetsgraden. Et KrF som svikter de ufødte, som ikke lenger vil være en stemme for de stemmeløse, blir et parti som «tar skade på sin sjel».

Vi har skrevet det før og gjentar det nå: Hvis også KrF sier ja til selvbestemt abort, hva skal vi da med partiet?