Nitti skjebnesvangre minutter

Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 dramaet «Die Wannseekonferenz». Skuespillet tok utgangspunkt i referatene fra den berømte og beryktede konferansen, med direkte sitater fra blant andre Eichmann. Og skuespillet varte – som konferansen – akkurat 90 minutter.

Nitti minutter. Halvannen time. Var det der beslutningen om «den endelige løsningen» ble fattet? Var det i denne vakre villaen i nærheten av Berlin at det jødiske folket fikk sin skjebne beseglet? Eller hva var det som ble behandlet der, og hvilke vedtak ble gjort? Hvem deltok? Var Hitler der?

Dystert 80-års minne

Den 20. januar er det 80 år siden konferansen fant sted. En rekke sentrale ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det som senere ble kalt for «den endelige løsningen» på jødespørsmålet.

Samlingen gikk for seg i villaen eller slottet Villa Marlier ved innsjøen Grosser Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf i Berlin. Mange tror at Adolf Hitler selv var til stede, men det var han ikke.

Derimot flere av hans ledende medarbeidere, som Reinhard Heydrich og Adolf Eichmann. Konferansen brukte ikke minst tid på å drøfte hvordan de skulle håndtere det som ble kalt for halvjøder, kvartjøder eller mischlinger, eller personer med delvis jødisk avstamming, men som ikke uten videre lot seg kategorisere i deres system med halv, kvart, åttendedels eller sekstendedels jøder.

Helt kort sagt: Skulle man nøye seg med sterilisering? Eller likeså gjerne likvidering? Av en protokoll på 15 sider er det fire sider om mischlinger.

Var disse nitti groteske minuttene helt og fullt avgjørende for skjebnen til det jødiske folket både innen Tyskland, Europa ellers og for så vidt hvor som helst i verden? Svaret må bli både et ja og et nei.

Fra deportasjon til likvidasjon

Drøftelsene tok utgangspunkt i det som tidligere var bestemt, og som var et mål for Nazi-Tyskland, nemlig å utelukke jøder helt og fullt fra alle sider ved det tyske folkets liv. De skulle primært deporteres fra tysk territorium.

Først slik at de skapte så ulevelige kår for dem på tysk territorium at de valgte å emigrere av egen vilje. De som likevel valgte å bli, skulle deporteres, gjerne til områder og forhold som var så godt som ubeboelige og der sjansen for å overleve var minimal.

Nazi-lederne var i en periode åpne for å opprette en jødisk stat ett eller annet sted i verden – for å få dem vekk fra tysk territorium – og både Palestina og Madagaskar var områder som ble luftet.

Lebensraum

Men denne tanken gikk man vekk fra. Deportasjon østover var hovedideen. På den måten skulle man både skaffe seg råderett over store landområder – Lebensraum – og man skulle bli kvitt jødene.

Men de innså at noen ville komme til å overleve også i slike områder. Og disse måtte ikke kunne bli en spire til ny tilvekst av jøder!

På dette tidspunktet regnet man med at det var omtrent 11 millioner jøder i Europa. Nazistene hadde allerede da skaffet seg rimelig god oversikt over antall jøder i de ulike europeiske landene, både de tyskokkuperte og alle andre.

Eichmann satt med liste over 1300 norske jøder, blant annet. Konferansen brukte så noe tid til å gå gjennom situasjonen land for land for å planlegge hva man videre skulle gjøre.

For å få tak i alle jødene i hele Europa skulle verdensdelen finkjemmes fra vest til øst! Til slutt i referatet står det at deltakerne stod på bordet og skålte. Det var visst en gammel nordtysk skikk, som deltakerne lærte av Reinhard Heydrich.

Luther, Heydrich og Eichmann

Protokollen viser oss at det var tretten deltakere. Heydrich og Eichmann er de to som i ettertid er mest kjent. Det er til en smule ettertanke at en av deltakerne het Martin Luther. Han var ansatt i Utenriksdepartementet. Luther deltok i et komplott og falt i unåde i 1943, og døde senere i Sachsenhausen i 1945.

Det er aldri funnet noe vedtak eller beslutning om at alle jøder (i hele verden) skulle tilintetgjøres, verken fra Hitler selv eller noe nazistisk ledermøte. Det forskes mye på Holocaust, og stadig flere finner at sporene går i retning av noen av Hitlers ledende menn, i større grad enn Hitler selv.

Ikke minst Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Martin Bormann og den tidligere nevnte Adolf Eichmann. Hitler var veldig opptatt av krigføringen, ikke minst planene om ekspansjon østover og at Sovjetunionen skulle bli underlagt Nazi-Tyskland.

Jødespørsmålet bekymret nok flere av Hitlers medarbeidere langt mer enn det bekymret Hitler selv. Samtidig fikk de frie hender til å gjøre det de mente var best og mest effektivt.

Oppfølgingen av Wannsee-møtet kom fort. Allerede i mars 1942 begynte et skrekkens felttog mot polske jøder. Felttoget er blitt kalt for «den største mordaksjonen i den endelige løsningens historie».

I slutten av mars 1942 skjøt togtransportene av jøder fra Tyskland og Vest-Europa fart. Endestasjon: Auschwitz. Så vedtakene og samordningen på Wannsee ble raskt, effektivt og nådeløst fulgt opp.

Utryddelsen startet lenge før

På den andre siden – svaret er også et nei – for dette begynte mange år før. Flere hundre tusen ble drept før Wannsee-konferansen.

1930-årene kjennetegnes i Tyskland av at jødene fikk det vanskeligere og vanskeligere, år for år. Boikott av jødiske forretninger, offentlig brenning av bønnebøker, utelukkelse fra yrker og medlemsskap i diverse sammenhenger, skilt med teksten «Jøder uønsket», registrering av jødisk eiendom, innføring av særskilte identitetskort, stempling i passene med en stor J, med mer.

Så kommer november-pogromene (oftest kalt Krystallnatten) i 1938, og september 1939 da Tyskland angriper Polen og verdenskrigen er i gang. Både i september og oktober 1939 gjennomføres pogromer og deportasjoner. Krav om å bære gul jødestjerne kom i oktober 1939.

I juli 1941 får Heydrich i oppdrag å ta seg av deportasjon av de europeiske jødene. Noen regner med at denne ordren fra Hermann Göring til Heydrich kan sees på som begynnelsen til «den endelige løsningen». Tidlig i januar 1942 melder Einsatzgruppe A at de har likvidert 229 052 jøder i de baltiske statene.

Så kommer Wannsee-konferansen. At man ut fra tradisjonen om at tyskerne alltid skulle ha orden på sakene, kan man logisk forstå behovet for en samordning av alle deportasjons-tiltakene. Og effekten av konferansen ble jo også at intensiteten økte voldsomt.

Av de elleve millioner jøder som var i Europa, ble rundt regnet halvparten drept. Polen led de største tapene; av 3,3 millioner jøder ble tre millioner drept.

En million russiske jøder. Om lag 550 000 fra Ungarn, og 280 000 i Romania. Bare for å nevne noen tall.

Dokumentasjonssenter for Holocaust

Villa Marlier ble bygget samtidig med at første verdenskrig startet. Stedet kan besøkes den dag i dag.

Bygningen kom i hendene på SS i 1941. Men etter krigen ble den benyttet av russiske soldater en periode. Etter hvert overtok amerikanerne villaen, fordi den ble liggende i amerikansk sektor. Etter noen år var den forslitt og tømt for inventar.

Men i 1966 ble det stiftet en forening for å forske på Holocaust, der Villa Marlier skulle være et dokumentasjonssenter. Her finnes nå en egen fast utstilling, en undervisningsavdeling og et mediatek.