NLA-brevet: Fremtiden for prester i Den norske kirke er uviss

I et tankevekkende debattinnlegg spør 18 NLA-studenter hvilken plass som finnes for dem i Den norske kirke. De er i ferd med å studere teologi, med prestetjeneste i folkekirken som en mulig yrkesvei.

Det fremkommer i teksten at noen av dem har bakgrunn fra Den norske kirke, mens andre ikke har det. Men det er en kjent sak at hvilket kirkesamfunn man har vokst opp i, ikke uten videre avgjør hvor man kan tenkes å gjøre tjeneste.

Utgangspunktet for innlegget er blant annet flere uttalelser av Oslo-biskop Kari Veiteberg. Disse er omtalt på reportasjeplass her i avisen. Veiteberg satte ord på det en del nok mistenker både henne og flere andre for å mene, nemlig at Kirkemøtets dobbeltvedtak i realiteten bare har en utsettende funksjon.

På sikt er målet at det kun skal være plass for dem som vil vie likekjønnede par.

For ordens skyld må vi minne om at Veiteberg senere har nyansert enkelte av uttalelsene. Spenningen mellom dem som oppriktig støtter vedtaket om to syn på ekteskapet og dem som kun gjør det av formelle eller lojalitetsmessige grunner, blir likevel stående.

Denne spenningen kom også frem i reportasjen her i avisen om den tillyste gudstjenesten hvor Den norske kirke etter planen skal beklage sin behandling av det vi nå kaller skeive eller lhbt-personer.

En av hindringene har vist seg å være at de skeive miljøene har vanskelig for å akseptere en unnskyldning fra Den norske kirke når kirken samtidig har et stående vedtak som åpner for at prester kan nekte å vie likekjønnede par.

Når man spør, er svaret både fra bispehold og fra sentrale kirkelige tillitsvalgte at de slutter opp om Kirkemøtets vedtak. Og vi kan ikke vite hva enhver av disse tenker i sitt stille sinn.

I hvert fall en del av dem innser nok at de både av prinsipielle og praktiske grunner gjør klokt i å la dobbeltvedtaket være reelt, og at Den norske kirke vil tape mye om den i praksis nekter prester som er teologisk konservative i disse spørsmålene å gjøre tjeneste.

Det som likevel er talende, er fraværet av kritikk mot Veiteberg.

Om situasjonen hadde vært motsatt, altså at en av biskopene hadde kommet med uttalelser som trakk gjeldende vedtak lenger enn det er grunnlag for, men i konservativ retning, er det lett å se for seg at det hadde kommet sterke reaksjoner både fra andre biskoper og fra kirkelige tillitsvalgte.

Derfor er studentenes betraktning forståelig når de mener det virker «som om rommet for uenighet i praksis blir smalere.»

Formelt sett kan både biskoper og andre kirkelige ledere nøye seg med å vise til gjeldende vedtak. Det blir likevel lagt merke til om man uttaler seg slik at man styrker frimodigheten til dem man er i samtale med, eller om man uttaler seg slik at de sitter igjen med usikkerhet knyttet til hvorvidt de faktisk er ønsket.

For en del kirkelige ledere er kanskje realiteten den at de ikke ønsker prester med det teologiske utgangspunktet som de nevnte studentene baserer seg på. I motsatt fall skulle det være en naturlig kirkelig lederoppgave å uttale seg slik at de føler seg forvisset om at de er ønsket.