NLM: Det handler om lederes ansvar

Den som har fulgt med på Dagens debattsider de siste månedene har fått med seg ordskiftet mellom tidligere hovedstyreleder i Misjonssambandet, Lars Gaute Jøssang, og meg. Jøssang har brukt mye plass på å rette kritikk mot innleggenes kvalitet og min troverdighet som debattant.

I følge Jøssang har jeg ambisjoner som jeg ikke leverer på. Han mener det første innlegget «mest av alt minner om eit generaloppgjer» og oppfatter det som «ei framstilling med nærast vitskaplege pretensjonar», men hvor resultatet er «ei ujamn og lite balansert framstilling». For begge gjelder at jeg ikke kommer «til rette med konteksten» og at «det metodiske grepet fører galt av stad».

Kritikken hans er omfattende: «smalt synsfelt», «ei lukka tilnærming», «det tendensiøse og einsidige kjeldeutvalet», «unyanserte og einsidige» tolkninger, «det einsidige personfokuset lausrive frå kontekst», og bruk av en «helt-og skurk-dikotomi» som er «både forenklande og tilslørande».

Er alt så opplagt, Aambø Østby?

Jeg vil herved avkrefte at jeg på noe som helst tidspunkt har hatt vitenskapelige ambisjoner. I belysningen av årsaksforhold og mønstre i uroen knyttet til misjonærbarnsaken og andre varslingssaker har anliggendet vært å unngå påstander uten hold og være etterrettelig i kildebruk, slik at enhver leser kan etterprøve og gjøre seg opp en mening om det jeg skriver.

Mitt perspektiv: Lederes ansvar

Jøssang hevder at jeg nesten konsekvent «ser ‘alt’ frå klagarane, kritikarane og varslarane sin synsstad». Men heller ikke denne gangen berører Jøssang det som er kjernen i mine innlegg; lederes ansvar for å behandle varslingssaker i tråd med gjeldende regler, ivareta alle sider ved saken, høre ut de involverte og utvise saklig og etisk dømmekraft, slik at saker vurderes på et forsvarlig grunnlag gjennom hele prosessen.

Lederansvar og oppgjør i Misjonssambandet

Jeg pekte i mitt første innlegg på det som synes å være kjerneutfordringer i håndteringen av varslingssaker: Tette relasjoner mellom ledere, manglende bevissthet på asymmetriske maktrelasjoner og misbruk av makt, manglende overholdelse av arbeidsmiljølovens og organisasjonens egne rutiner for varslingsoppfølging, og svak forpliktelse på sannferdighet.

Men i stedet for å forholde seg til dette, registrerer jeg at Jøssang heller devaluerer mine «metodiske grep», kontekstuelle forståelse og troverdighet. Han kommenterer knapt de kritiske punktene jeg anfører, og verken konkretiserer eller underbygger kritikken. Dermed blir det vanskelig å følge argumentasjonen og påstandene han anfører.

Er Jøssangs forsvar for NLMs tidligere ledelse rimelig?

Hva Jøssang måtte mene om metodisk grep og kontekstforståelse tar uansett ikke bort det faktum at varslernes fortellinger har til felles en sakshåndtering som gjenspeiler alle eller flere av de nevnte kjerneutfordringene.

Ikke skuffelse over manglende gjennomslag

Jeg er veldig klar over at det i mange saker vil være uenighet mellom leder og medarbeider(e) i synet på en sak og at utfallet av en sak ikke nødvendigvis blir som ønsket. Men de varslingene jeg viser til handler ikke om hvorvidt varslere har fått gjennomslag eller ikke, men om selve prosessen og kritikkverdige forhold ved denne. Det er dette som er både varsleres og kritikeres hovedanliggende.

Utfordrande tider i Misjonssambandet

Det er derfor en avsporing når Jøssang hevder at det er skuffelse over manglende gjennomslag som ligger bak varsleres og kritikeres kritikk. I tillegg bruker han delegitimerende begrep som «medieaktivisme» og «skuggeregjering» om engasjementet for at begått urett skal gjøres opp.

Ad varslingsutvalgets rapport

Jøssang finner det «påfallande at rapporten frå det uavhengige varslingsutvalet som hovudstyret sette ned ikkje er nemnt» i mitt første innlegg, ettersom konklusjonen på den etter hans vurdering står i kontrast til «to kritiske rapportar frå kontrollkomiteen». Til det er å si at til forskjell fra de nær 70 kildene jeg benyttet, inkludert kontrollkomiteens to rapporter, er ikke varslingsutvalgets rapport tilgjengelig for offentligheten. Jeg har dermed ikke lest rapporten selv, noe Jøssang heller ikke har gjort. Han «kjenner funna frå den kristne dagspressa», noe som begrenser seg til det som står i rapportens hovedkonklusjon, og som han siterer fra.

Det Jøssang ikke nevner, men som også er kjent gjennom den kristne dagspressen, er at det ble reist berettiget tvil om flere av utvalgsmedlemmenes habilitet, anført svakheter ved mandatet som ble gitt utvalget og reist kritikk til at utvalget konkluderte før mange varsler i det hele tatt var behandlet. Utvalget har også blitt kritisert for utelukkende å forholde seg til jus og eventuelle brudd på rettsregler og ikke vurdere etikk og eventuelle brudd på Misjonssambandets verdidokument.

Oppgjør, forsoning og veiskiller i Misjonssambandet

Varslingsutvalget ble nedsatt for å behandle varslinger på daværende generalsekretær. Når varslingsutvalget verken har vurdert maktperspektiver, maktmisbruk, lederatferd, forsvarlig undersøkelsespraksis eller omsorgsfull behandling, og heller ikke tatt hensyn til brudd på innsynsrett og usannheter i generalsekretærens forklaring, er det grunn til å stille spørsmål ved hvor mye legitimitet rapporten egentlig har. Hvis den skal kunne brukes i den videre samtalen om ukultur og maktmisbruk i Misjonssambandet, bør i alle fall hovedstyret først være villig til å la den være gjenstand for kritisk etterprøving, gitt den omfattende kritikk som har vært reist mot den, og at den kostet over 3 millioner.

Ad Jøssangs rolle under GF 2022

Jøssang stiller seg uforstående til kritikken av hans aktive rolle i at kontrollkomiteens forslag til opprydning av kritikkverdige forhold i behandlingen av varslingssaker ble underminert. Han sier at «Som ordinær utsending nytta eg rettane som ligg til denne funksjonen.», noe jeg opplever som uttrykk for manglende rolleforståelse. Som tidligere HS-leder gjennom tre perioder vil jeg mene at det ikke var en helt «ordinær utsending» som benyttet rettighetene sine.

Selv om delegatene hadde full anledning til å lese rapporten før GF, var ikke Jøssangs forslag gjort kjent på forhånd. Det kom dermed overraskende på delegatene rett før votering. Ettersom det heller ikke ble gitt anledning til å debattere og vurdere forslaget nærmere, er det stor grunn til å anta at mange delegater stemte på forslaget hans i tiltro til at han hadde belegg for å hevde at komitéen hadde gått ut over sitt mandat. Da en slik begrunnelse ble lagt til grunn for GFs vedtak, er spørsmålet også hvilke følger denne har for kontrollkomitéens videre arbeid.

Ad oppgjør

Jøssang spør hvilke «premissar og røyndom som [...] skal leggast til grunn» for oppgjør av urett, og «Korleis rettargangen reint praktisk skal gjennomførast.». Han lurer på om jeg ser for meg «eit opplegg på neste generalforsamling der ho og andre klagarar sit på plattforma med fasiten i handa, medan ex-hovudstyreformann, generalsekretær, informasjonsleiarar og andre skuldige går stille forbi med bøygde hovud kledde i sekk og oske?»

Jeg oppfatter spørsmålet å være av en karakter som ikke bidrar til å holde debatten på et saklig nivå. Som jeg har presisert er mitt anliggende at ledere også må ta ansvar for tidligere lederes handlinger og forsømmelser. Mine forventninger retter seg derfor til nåværende ledelse i Misjonssambandet – at de erkjenner og gjør opp den urett som er begått slik at forsoning og oppreisning kan skje. Det ansvaret håper jeg den tar.