NLM: Hva skjer etter generalforsamlingen?

Misjonssambandets generalforsamling er over. På forhånd var jeg spent på hvordan det ville bli, for det er en stund siden jeg var der sist. Jeg måtte holde avstand.

Gjennom lang tjeneste hadde jeg opplevd Misjonssambandet på sitt beste. Gode minner kan ingen kan ta fra meg. Så ble det annerledes. Nye koster tok over. Klimaet ble radikalt endret. Det ble – for meg – et møte med Misjonssambandet på det verste. De dårlige minnene kan heller ingen ta fra meg. Dessverre.

Så dro jeg av sted. Jeg kom midtveis i en god og oppbyggelig bibeltime. Etter bibeltimen var det pause. Det ble svært mange gode håndtrykk, også noen klemmer. I hallen var det knapt to meter mellom hver person jeg kjente. Jo da, dette både var og er «mitt folk». De møtte meg med varme. Jeg ble også varm om hjertet av å møte dem. Kanskje alt var som i «glanstiden» likevel? Ikke helt.

NLM: En spenningsfylt, men samlet generalforsamling

For da startet forhandlingene. Før det hele begynner, står hovedstyrets leder fram. Jeg får nesten sjokk. Så flott! En leder i NLM står fram og beklager! Når skjedde det sist? I hvert fall ikke i de siste to års offentlige debatt. Forsvarsmuren kunne synes like høy som Kilimanjaro.

Så kommer et nytt sjokk. Nesten ingen tegnet seg på talerlisten. Var det virkelig så få som ville kommentere fireårsrapporten? Tankene spiller revy. Tidligere spratt folk opp som perler på en snor. Taletiden måtte begrenses. Slik var det ikke nå. Var engasjementet borte? Var de redde for å vise farge i en konfliktfull tid?

Kontrollkomiteens leder kommer fram. Han gir en ryddig presentasjon. Så kommer nok et sjokk. Ingen lytter til det han faktisk sier, men er opptatt av at han egentlig ikke har lov til å si det han sa. Han som ledet en komité, oppnevnt av folket – generalforsamlingen.

Få tar ordet. Heller ikke jeg hadde tenkt å ta det. Så gjør jeg det likevel. Jeg kjente på en økende frustrasjon. For dette var da ikke NLM på sitt beste! Jeg måtte stå opp og minne om hvorfor en kontrollkomité faktisk eksisterer. Jeg måtte påpeke det jeg opplevde som total mangel på rolleforståelse. Noen tok nemlig ordet som absolutt ikke burde gjort det. Med ledererfaring i bagasjen mener jeg å vite noe om roller og habilitet.

Det tar seg også dårlig ut når hovedstyrets nestleder står fram og underminerer et gyldig fattet vedtak i eget styre. Det var dissens om generalsekretærens avgang, får vi høre. Som om vi ikke visste det fra før? At vedtaket ble fattet med fire mot tre stemmer? Det samme skjedde da samme mann ble ansatt for 12 år siden. Lagde mindretallet bråk den gang? Nei, de gjorde det de skulle. De forholdt seg til styrets vedtak. Punktum.

Sist gang ledet han valgkomiteen. Nå ble Endre Stene klubbet ned

Det tar seg også dårlig ut at flere representanter fra hovedstyrets administrasjon går i strupen på egen arbeidsgiver for åpen scene på generalforsamlingen. Dette hadde de også gjort i media mange uker i forveien. I lunsjpausen etterpå kunne vi lese intervjuer i både Dagen og Vårt Land, hvor informasjonslederen kritiserer hovedstyrets leder offentlig, og attpåtil antyder at han mangler ydmykhet! Når så man tilsvarende tegn på ydmykhet fra hans egen side? På alle andre arbeidsplasser enn i NLM ville man fått sparken for slikt. Jeg får et nytt sjokk om dette ikke får noen som helst konsekvenser.

Det tar seg også dårlig ut at delegater direkte eller indirekte etterspør informasjon om årsaken til generalsekretærens avgang. «Me veit absolutt ingenting», var det en som sa etterfulgt av latter i salen. Dette er ingenting å le av. Han vet ingenting, sa han, og skal heller ikke vite så altfor mye. Både fordi to parter har undertegnet en bindende avtale, men også fordi dette er en personalsak. Og som normalt er i en personalsak, har hovedstyret tatt hensyn til arbeidstaker ved å ikke utlevere informasjon som kan være kompromitterende for den avgåtte. Samtidig bør en vel kanskje ikke ha veldig stor fantasi for å skjønne hva som skjer når en har vært vitne til kraftig røykutvikling fra samme ildsted i mer enn to år?

– Vi har fått en strategi som samler hele organisasjonen

Det tar seg dårlig ut at en som var hovedstyreleder i åtte år av avtroppende generalsekretærs funksjonsperiode, og som selv indirekte berøres av kontrollkomiteens rapport, bidrar til noe som i hvert fall kan fortolkes som forsøk på å vingeklippe kontrollkomiteens mandat. For å si det forsiktig: Her burde eks-formannen sittet stille i båten og forholdt seg rolig. Det handler om habilitet, eller bukken og havresekken om du vil.

Jeg hadde flere gode opplevelser den korte tiden jeg var på generalforsamlingen. La også det være sagt. Men uprofesjonaliteten jeg var vitne til under forhandlingene, skremmer meg. Den er i seg selv et eksempel på det noen har omtalt som en ukultur.

Hva skjer nå? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at forsoning er nødvendig. Og det skjer ikke uten oppgjør. Man må snakke sant og åpent med hverandre, og legge stoltheten til side. Vise vilje og evne til å lytte.

Dersom det nyvalgte hovedstyret nå vraker Raymond Bjuland som formann, tolker jeg ikke dette som et ønske om en slik forsoning, men som et direkte forsøk på hevn eller omkamp. Da vil røyken fra samme ildsted bare fortsette. Et samlet styre må snakke sammen for å finne veien videre. Dette er en krevende, men ikke umulig oppgave.

Kvinnene strømmet til talerstolen på NLMs generalforsamling

Administrasjonen må forholde seg lojalt til det styret man til enhver tid har. «Freelancing» hører ikke hjemme på ledernivå i en av landets største demokratiske organisasjoner.

Verken jeg eller andre har hjerte til flere sjokk. «Verden for Kristus» har vi derimot fortsatt hjerte for. Da må man vinne tilbake de mange hundre som de siste årene ikke lenger har orket å engasjere seg i NLM. Det var mange engasjerte, flotte mennesker som jeg var vant med å se på generalforsamling, men som ikke var der nå. Deres stoler sto tomme.

Ved årsskiftet 1987/1988 hadde man 680 misjonærer i NLM, nå rapporterte man om 125. Mens man på samme tidspunkt hadde 3.927 foreninger, har man nå – om jeg ikke husker feil – drøyt 1.700. Om det skulle være slik at «grunnfjellet» er i ferd med å forvitre, har man i alle fall ingen å miste.

Det er tid for å brette opp skjorteermene. Det er tid for å finne sammen.