NLM må ikke innsnevre misjonsarbeidet

På generalforsamlingen i sommer skal Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) vedta en ny misjonsstrategi (se Dagen 23.6). Et langvarig og grundig arbeid ligger bak forslaget til strategi.

Håper ny strategi kan samle NLM om misjon

Jeg håper at behandlingen av dette forslaget ikke kommer i skyggen av andre aktuelle saker. Jeg har selv ikke lest forslaget, men som gammel misjonssambandsmisjonær ber jeg om anledning til å komme med et positivt innspill til debatten om misjonsstrategi, et innspill som forhåpentligvis også kan være nyttig for andre misjonsselskap og kirker som kontinuerlig arbeider med å utforme sin misjonsstrategi.

Lausannebevegelsen

Først litt historie: I 1974 ble den store Lausanne-konferansen arrangert med mottoet «La jorden høre Hans røst». På denne konferansen lanserte den amerikanske missiologen Ralph Winter visjonen med å nå de «skjulte» eller «unådde» folkeslag.

Denne visjonen fikk stor oppslutning, og i årene som fulgte har den vært retningsgivende for mye evangelikal misjonsstrategi, også i Norge. Lausannepakten fra 1974, som er et misjonsteologisk «bekjennelsesskrift», har vært grunnlaget for mange samarbeidstiltak i misjonsarbeidet, for eksempel Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme).

Seks år senere, i 1980, holdt Lausannebevegelsen en ny stor konferanse, denne gang i Thailand. Nå var det misjonsstrategien som var i fokus, og konferansen hadde derfor som motto: «Hvordan skal de høre?». Hvordan skulle Lausannevisjonen fra 1974 settes ut i livet i praksis?

Konferansen ble lagt opp med 22 såkalte «minikonsultasjoner» som skulle utforme forslag til strategier overfor spesifikke målgrupper. Jeg var med i lederskapet for en av disse «mini-konsultasjonene». Den hadde som tema å nå sekulariserte mennesker.

De fleste av disse lever jo som kjent i Vesten og kan knapt karakteriseres som «unådde», men de ble likevel sett på som en viktig målgruppe for misjon. Noen av de andre målgruppene var ikke-kristne religiøse mennesker som for eksempel muslimer, hinduer og buddhister, mens andre for eksempel var nominelle kristne i ulike kirkesamfunn.

Før arbeidet i mini-konsultasjonene begynte, kalte lederen for dette arbeidet, den kjente engelske presten John Stott, som også var «far» til Lausanne-pakten, alle lederne for minikonsultasjonene sammen til et orienteringsmøte.

Det jeg husker best fra det møtet, var at Stott insisterte på at vi ikke måtte skille misjonsteologi og misjonsstrategi. Misjonsteologene (teoretikerne) måtte ikke forakte misjonsstrategene (praktikerne), og misjonsstrategene måtte ikke ignorere misjonsteologene. Omtrent slik ordla Stott seg i sin instruks til lederne.

Dette synspunktet har fulgt meg siden: Det må være sammenheng og samsvar mellom misjonsteologi og -forståelse på den ene siden og misjonsstrategi og -praksis på den andre. Misjonsteologer og misjonsstrateger må samarbeide når strategier skal utformes.

Vi kan også merke oss at på Lausannebevegelsens strategikonferanse i 1980 var det altså ikke bare de «unådde» som var målgruppe for misjonen, men også de som var «nådd», men ikke hadde en personlig tro, som for eksempel sekularister og nominelle kristne.

Hva er misjon?

Misjonssambandet har noen meget dyktige misjonsteologer. To viktige misjonsteologiske bøker har nettopp utkommet. Den ene er boken På vegne av Kristus. Misjon i Bibelen (Kolon, 2021) skrevet av professor Sverre Bøe på Fjellhaug internasjonale høgskole (FIH). Den andre er boken Missiologi. En innføring (Cappelen Damm Akademisk, 2022), der rektor på FIH, førsteamanuensis Frank-Ole Thoresen er en av redaktørene og har skrevet to kapitler, blant annet et meget lesverdig kapittel om misjon blant de minst nådde folkegruppene.

Også flere andre FIH-lærere har bidratt med kapitler om ulike emner, for eksempel professor Arne Redse og førsteamanuensis Kenneth Fløistad Ellefsen. (Jeg har også skrevet et kapittel om «Misjonsteologi og misjonal teologi» i boken).

Disse bøkene tar opp mange ulike misjonsteologiske og misjonsstrategiske emner. Det er karakteristisk for begge bøkene at de fremhever at misjonen er holistisk og mangfoldig.

La meg sitere noen kloke ord av Sverre Bøe: «Hvor bredt skal vi så definere «misjon»? Bibelske uttrykk som «tro», «vitne» «forkynne», «høre», «budskap», «undervise» og «Guds ord» antyder at misjon handler om ord, et kognitivt budskap formidlet gjennom «evangelisering».

Men andre begrep som «omvendelse», «disippel», «tegn og under», «etterfølgelse» og «dåp» viser at også handling, riter og livsførsel hører med. Både Jesus og apostlene forkynte, men de utførte også helbredelser, åndsutdrivelser og mange slags «gode gjerninger».

Luthersk teologi kaller slikt karitativt arbeid for «diakoni», og kristen misjon har drevet skoler, helsearbeid og ulike tiltak som var ment å hjelpe menneskene på bred basis. Det skjer også der det er forbudt å forkynne evangeliet med ord» (s. 15-16).

«Kirke og misjon skal tenke og handle helhetlig («holistisk») til beste for hele mennesket (fysisk, mentalt, sosialt og kroppslig), for alle mennesker og for hele Guds skaperverk. Et slikt bredt anliggende ligger til grunn også for denne boken» (s. 16), skriver altså Bøe, og jeg er helt enig med ham i dette synet.

I min egen definisjon av misjon i Missiologi. En innføring står det blant annet «Kristen misjon er Guds sendelse av kirken til verden … Den innebærer oppdraget å formidle evangeliet om Guds rike i ord og gjerning med den hensikt at mennesker overalt skal komme til tro på Jesus Kristus som Gud og Frelser, bli døpt inn i den kristne kirke, leve sammen som Jesu disipler i verden og få del i frelsen i Guds rike både her på jorden og i evigheten i det gjenopprettede skaperverket.

Misjonen er grenseoverskridende fordi den søker å nå mennesker som ennå ikke har hørt eller tatt imot evangeliet, på tvers av geografiske, kulturelle, religiøse og tidsmessige grenser.

Diakoni overfor enkeltmennesker og samfunn er en del av den misjonale kirkens omfattende og holistiske oppdrag, Den er et vitnesbyrd om Jesu kjærlighet og omsorg, selv der den ikke har frelse som formål.» (s. 96).

NLMs misjonsstrategi 1: Sterkt og variert hjemmearbeid

Når vi ser på NLMs misjonsstrategi i et lengre historisk perspektiv, er det særlig tre hovedtrekk jeg vil peke på, og som jeg personlig verdsetter svært høyt.

Det første er at NLM fra grunnleggelsen av i 1891 la stor vekt både på misjon i utlandet (fra begynnelsen i Kina) og på arbeid i Norge. Man forsto at for å ha en sterk misjonsvirksomhet ute, måtte man ha en sterk sendemenighet hjemme.

Men det var selvsagt ikke den eneste begrunnelsen for arbeidet i Norge. NLM var en del av en sterk vekkelsesbevegelse og sendte ut emissærer (evangelister), stiftet foreninger og bygde bedehus.

Å vinne mennesker for Kristus i Norge var en del av misjonsoppdraget. Over en periode av mer enn hundre år ble dette hjemmearbeidet utbygd til å bli ett de mest omfattende og mangfoldige i Norge, med en stor og allsidig skolevirksomhet med alt fra barnehager til teologiske høyskoler, med et eget barne- og ungdomsarbeid med foreninger og leirer på egne leirsteder, med et omfattende mediearbeid med misjonsblad (for eksempel Utsyn), litteratur (for eksempel Lunde forlag), journalistikk (for eksempel Gimlekollen) og radio (for eksempel Norea).

I senere tid har det blitt etablert forsamlinger (menigheter) i tillegg til misjonsforeningene. Jeg vokste selv opp på et misjonshus med en forsamling som samtidig også var en forening.

NLM har egentlig gjort alt det en kirke skal gjøre, kanskje med unntak av direkte diakonalt arbeid i Norge. Gjennom dette vidtfavnende arbeid med hovedvekt på forkynnelse og evangelisering har NLM vokst til å bli Nord-Europas største misjonsselskap og har på en bemerkelsesverdig måte vært i stand til å rekruttere nye medlemmer og grunnlegge nye forsamlinger i en tid der den konservative lavkirkelige delen av Den norske kirke har vært i tilbakegang, og antall misjonsforeninger har blitt mindre.

Når det gjelder NLMs misjonsstrategi utenlands, har den variert noe fra sted til sted. Hovedstrategien har likevel helt fra begynnelsen av vært nokså lik den man har fulgt i Norge, men med den viktige forskjellen at man har ønsket å nå «hedningene», dem som ikke hadde hørt evangeliet, og som senere altså er blitt kalt de «unådde» eller «minst nådde» (jf. Thoresen i Missiologi. En innføring, s. 348-363).

NLMs misjonsstrategi 2: Holistisk menighetsbyggende misjon

Dermed kommer vi til det andre hovedtrekket i NLMs misjonsstrategi: NLM har ønsket å drive menighetsbyggende misjon. Det betyr at man tok sikte på å organisere dem som tok imot evangeliet og ble døpt, i menigheter og etter hvert i kirkesamfunn.

Dette skjedde i Kina, og det har skjedd på de mange misjonsfeltene som ble opprettet på tre kontinenter etter at Kina ble stengt for misjon i 1949. Når menigheten/kirken av lokale kristne har blitt grunnlagt, har NLM fortsatt sitt misjonsarbeid i samarbeid med disse lokale kirkene.

Dette har vært helt i samsvar med apostelen Paulus´ misjonsmetode der han holdt kontakt med og samarbeidet med de lokale menighetene han og andre hadde grunnlagt, med tanke på videre misjon (se for eksempel Rom 15,22-24; 1 Tess 1-2).

La oss ta som eksempel den største kirken NLM har fått være med på å grunnlegge og bygge videre, Mekane Yesus-kirken i Etiopia, som i dag er verdens største lutherske kirke med over 10 millioner medlemmer. Om noe er et Guds misjonsunder i vår tid, er det denne kirken.

Da jeg var misjonær for NLM i Etiopia 1971-1973, hadde den ca. 250.000 medlemmer, og akkurat i de årene skjedde det som kaltes «integrasjon av misjon og kirke» under lederskap av blant annet den dyktige misjonæren og misjonsstrategen Ommund LIndtjørn, som senere ble rektor på Fjellhaug Misjonsskole.

Denne integrasjonen innebar at de fleste av NLMs nesten 200 misjonærer ble arbeidere i kirken underlagt den lokale kirkeledelsen, og at det meste av misjonens eiendommer ble overdratt til kirken. Omtrent på samme tid sendte Mekane Yesus-kirken et berømt brev til Det lutherske verdensforbund der den sterkt argumenterte for et holistisk syn på misjon.

Misjon gjaldt hele mennesket. Hensikten med brevet var – kanskje overraskende for mange – ikke å få mer penger til sosialt arbeid, men å påpeke det gale i at det var lettere å få penger internasjonalt til sosiale formål enn til evangelisering og menighetsbygging! Lindtjørn var også sentral i arbeidet med dette brevet sammen med etiopiske kirkeledere og misjonærer fra andre misjonsselskap.

Når det gjaldt NLMs misjonsstrategi i Etiopia, kan vi påpeke at den nettopp var holistisk og mangfoldig. Hovedfokus var på å nå de unådde folkegruppene særlig i det sørlige og sør-østlige Etiopia, men i dette arbeidet gikk misjonen sammen med kirken i et arbeid som på mange måter var like allsidig og variert som NLMs arbeid i Norge, om ikke mer:

Det inkluderte evangelisering og menighetsbygging, skolearbeid med kurs for analfabeter, barneskoler, yrkesskoler og teologiske seminar, et stort medisinsk arbeid fra enkle klinikker til avanserte sykehus, ulike former for sosialt arbeid med nødhjelps- og utviklingsprogrammer, mediearbeid med utgivelse av litteratur (som blant annet noen av misjonærene skrev) og radio-arbeid, bibeloversettelser med mer. Alt sto i tjeneste for Guds omsorg for det hele mennesket og var en del av kirkens holistiske misjon.

På andre av NLMs misjonsmarker valgte man litt ulike strategier avhengig av lokale forhold, men de siktet alltid på å nå nye folkegrupper med evangeliet, og misjonsarbeidet skjedde alltid i samarbeid med de lokale kristne og deres kirker når de var etablert.

Misjonen var ikke minst viktig for å understreke og holde oppe misjonsansvaret i de unge kirkene slik at de selv, når NLM en gang skulle trekke seg tilbake, selv kunne fortsette å gå videre med evangeliet til sitt eget folk – og også til andre folkeslag. Misjonsbefalingen gjelder også de yngre kirkene!

NLMs misjonsstrategi 3: Nådegavebasert

Et tredje viktig trekk ved NLMs selvforståelse og strategi er at det er en nådegavebevegelse. Med det mener jeg ikke at det nødvendigvis vektlegger nådegaver som forbindes med den karismatiske fornyelsen som tungetale, profeti og helbredelse, men heller at den i all sin virksomhet legger vekt på lekfolkets åndelige utrustning til ulike former for tjeneste, i motsetning til et høykirkelig eller hierarkisk kirkelig styresett.

Nådegaver er utrustning og oppgaver som Den hellige ånd suverent deler ut til alle lemmene på den ene Kristi kropp for å «utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» både innad og utad til Guds ære (Ef 4,12).

Sentrale bibeltekster om nådegavene er Rom 12,4-8; 1 Kor 12-14; Ef 4,11-13 og; 1 Pet 4,10-11. Noe av det som er særegent for nådegavene, er at de er mange og ulike. Det synes å være en nådegave for enhver tjeneste i menigheten, likesom enhver gudgitt tjeneste er en nådegave.

Denne bibelske nådegaveforståelsen sammen med den like bibelske forståelsen av at alle kristne utgjør et «kongelig presteskap, et hellig folk», altså det som kalles «det allmenne prestedømme», er viktig for misjonen.

Siden en av hensiktene med dette «prestedømmet» er å «forkynne hans (Guds) storverk» (1 Pet 1,9), kunne vi også ha kalt det en «allmenn misjonstjeneste». Alle kristne har ansvar for misjon, enhver ifølge sin(e) nådegave(r), hvis vi altså forstår misjon nettopp som det «å forkynne Guds storverk», det vil si hans frelsesgjerninger.

Til misjonsarbeidet trenges det ikke bare en, men mange nådegaver. Paulus var en pionermisjonær som i hovedsak reiste dit «Kristi navn ikke er kjent», altså til de unådde (Rom 15,20).

Til å utføre denne oppgaven hadde han fått apostelens nådegave (1 Kor 1,1; 2 Tim 1,11), heroldens (forkynnerens) nådegave (2 Tim 1,11; 1 Tim 2,20); lærerens nådegave (1 Tim 2,20); profetiens nådegave (Apg 27,22-26); helbredelsens nådegave (Apg 27,8-9:) nådegave til å gjøre under (Rom 15,19; Gal 3,6T, nådegave til å drive ut onde ånder (Apg 16,18) og tungetalens nådegave (1 Kor 14,18).

Alle misjonærer skal selvsagt ikke ha alle disse nådegavene, men vi ser at også de andre misjonærene i NT hadde mange og ulike nådegaver. Filip og Stefanus var diakoner og evangelister med gaver til diskusjon og samtale (Apg 6,3-4, 9-10; 8,5; 8,35).

Blant Paulus´ misjonsteam og nedarbeidere finner vi Barnabas som også kalles apostel (= utsending, Apg 14,14)) og hadde nådegaver til å gi penger, trøste, veilede og undervise (Apg 4,36-37; 11,23; 13,1).

Lukas var lege (Kol 4,14). Timoteus var evangelist, lærer og pastor (Apg 16,3; Rom 16,21; 2 Tim 4,5; 1 Tim 4,13; 2 Tim 4,2). Titus var en tilsynsmann og lærer og innsatte selv eldste i menighetene som Paulus hadde grunnlagt (Tit 1,5; 2,1).

Hva er poenget med å vise til alt dette? Jo, det viser at et misjonsarbeid som går ut fra en kristen menighet, for eksempel Antiokia (Apg 13,1) og tar sikte på å grunnlegge menigheter blant folkeslagene, for så å organisere dem, styrke dem, verne dem og bygge dem videre opp, trenger mange typer misjonærer med ulike nådegaver.

Misjonssambandet, som er en sendemenighet i Norge som består av enkeltkristne, foreninger og forsamlinger, og dermed i praksis utgjør en kirke, har hatt en misjonsstrategi som i hovedsak svarer til denne nytestamentlige misjonen ved å være orientert mot dem som ennå ikke kjenner Kristus, og være mangfoldig, holistisk og nådegavebasert.

Nettopp misjonsarbeidets variasjon har gjort at misjonærer med ulike nådegaver har fått et indre kall av Gud og et ytre kall fra NLM til misjonærtjeneste. Det faktum at NLM utgjør en sendemenighet i Norge med et mangfold av nådegaver som driver et menighetsbyggende misjonsarbeid ute som trenger det samme mangfoldet av nådegaver – om ikke flere – gjør det også nødvendig å lage en strategi som gir plass for de ulike nådegavene i misjonsarbeidet.

Det har da også i høy grad vært tilfelle: I Etiopia – og tilsvarende på de fleste andre av NLMs misjonsmarker – har det vært behov for nådegaver hos misjonærene til å forkynne evangeliet (evangelister), nådegaver til å være menighetshyrde (pastorer), nådegaver til å ha et overordnet ansvar for menighetene (tilsynsmenn, «biskoper»), nådegaver til å lede og administrere, nådegaver til å undervise (lærere), nådegaver til å helbrede (medisinsk personell av ulik type, og dem som ber for syke), nådegaver til å tjene på praktiske måter (diakoner), nådegaver til å gi, og så videre.

Det er Guds gjerning å kalle misjonærer og utruste dem med nådegaver ved Den hellige ånd, og det er misjonsorganisasjonens eller sendemenighetens oppgave – sammen med den lokale kirken – å utforme en strategi som gjør at alle nådegavene kan får utfolde seg i misjonsarbeidet. Dette har, som vi har sett, også stort sett vært tilfelle i Misjonssambandets misjonsarbeid.

Spisset eller mangfoldig misjonsarbeid?

Når NLM nå skal utforme en ny misjonsstrategi, reiser det spørsmålet om hvor «spisset» denne strategien skal være. Med det mener vi hvor snever den skal være med hensyn til målgruppe og misjonsmetode.

Det finnes misjonsorganisasjoner som har en veldig «spisset» strategi. Det er ikke noe galt i det: Stefanusalliansen vil støtte de forfulgte. Misjonsalliansen legger hovedvekten på diakoni. Misjon uten grenser vil nå de fattige i Europa og bruker adopsjon som metode. Oasebevegelsen vil arbeide for åndelig fornyelse i sitt arbeid i India. Israelsmisjonen vil nå det jødiske folk med evangeliet.

NLM er imidlertid noe annerledes enn disse misjonene: For det første er det mye større. For det andre er det mer lik en kirke enn «bare» en organisasjon innen en kirke. For det tredje har den gjennom sitt motto «Verden for Kristus» alle mennesker som målgruppe, selv om det selvsagt må konsentrere seg om noen. For det fjerde har det menighets- og kirkebygging som om mål.

Men har ikke NLM også «de minst nådde» som en spesiell målgruppe? Jo, men da reiser spørsmålet seg om hvem de er og hvordan en skal nå dem. Det er et faktum at det fremdeles er et stort antall mennesker som ikke «kjenner Kristi navn» også blant de store folkegruppene der det finnes store og små etablerte kirker, som for eksempel Mongolia, Japan, India, Etiopia, Madagaskar og Sør-Amerika.

Her bør norske misjonsselskap fortsette et arbeid i samarbeid med de lokale kirkene for å nå disse med evangeliet. Her trenges alle nådegaver. De bør bli anerkjent og tatt i bruk.

Mange av de minst nådde folkegruppene befinner seg likevel i land der det legges sterke begrensninger på trosfriheten, og der misjon er forbudt. Det kan gjelde muslimske land eller land preget av kommunistisk eller nasjonalistisk ideologi.

Misjonsbefalingen gjelder også menneskene i disse landene, men den misjonsstrategien som skal benyttes her, vil med nødvendighet være preget av disse landenes eller folkegruppenes fiendtlige holdning til kristen misjon. Misjonen vil derfor oftest måtte være en form for «teltmakermisjon», der misjonæren har en annen tittel og et annet yrke enn «misjonær» eller «pastor».

Det vil også i praksis være slik at mange av de nådegavene vi har nevnt, ikke kan komme i bruk fordi menigheter ennå ikke er dannet eller er små og hemmelige. Det gjelder nådegaver, som for eksempel forkynner, pastor, teologisk lærer, helsearbeider og annet.

Arbeidet må hele tiden tilpasse seg det som er tillatt, og det meste av misjonsarbeidet vil foregå i fortrolig samtale med enkeltmennesker eller i små grupper og ikke åpent i offentligheten. Dette forutsetter igjen et spesielt kall og spesielle nådegaver som noen, men kanskje ikke så mange, har.

Min oppfordring

Min oppfordring til NLM og andre store norske misjonsselskap som for eksempel Normisjon, Misjonsselskapet, Pinsemisjonen og Ungdom i Oppdrag er at de ikke spisser og innsnevrer sitt misjonsarbeid slik at ikke hele fylden av nådegaver kommer i bruk.

Misjonsarbeidet bør avspeile hele kirkens liv og derfor være like mangfoldig og holistisk som i Det nye testamente. Det bør gi plass for mennesker med ulike kall, utdannelser, nådegaver og interesser. Og der det er praktisk og teologisk mulig, bør det foregå innenfor eller i samarbeid med lokale kirker der de finnes.

Det ville være tragisk for mennesker med misjonærkall og misjonsnådegaver om de ikke finner en plass i NLM eller andre misjonsorganisasjoner fordi misjonsstrategiene deres ikke har behov for dem. Men det verste av alt ville det være at en dermed reduserer muligheten til å vinne mennesker for Kristus og avhjelpe menneskelig nød der den er mest alvorlig.

Det er derfor å håpe at NLM i sine vedtak om ny misjonsstrategi vil prioritere samarbeid med kirker i «åpne» områder for å nå både de «unådde» og de «nådde som ennå ikke tror» med frelsens evangelium, samtidig som det satses på å nå de «minst nådde» i verdens «lukkede» områder. «Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes», som Jesus sa i en annen sammenheng (Matt 23,23).