NLM: Nye muligheter for misjonskvinnene

Fredag er det ekstraordinært rådsmøte i Norsk Luthersk Misjonssamband. Denne uken har vi kunnet lese i Dagen om flere som gleder seg over at de foreslåtte endringene vil gjør det mulig for kvinner å bli valgt til organisasjonens hovedstyre.

Samtidig har vi også kunnet lese at historieprofessor og tidligere hovedstyreleder Lars Gaute Jøssang omtaler denne saken som en av de største organisasjonen har behandlet på lang tid. Det kan han nok ha rett i, særlig når vi ser på de omfattende foreslåtte endringene i organisasjonens oppbygning.

Misjonssambandet legger stor vekt på å være tro mot Bibelen. Som en del av dette har man ønsket å opprettholde en skjelning mellom kvinners og menns tjeneste i Guds rike, hvor det åndelige hyrde- og læreansvaret er forbeholdt menn.

En slik skjelning har vært vanlig gjennom den kristne kirkes historie, men den har blitt praktisert på ulike måter. Den har også vært omstridt lenge. Her i landet har både de fleste frikirkesamfunn og flere misjonsorganisasjoner åpnet for kvinner i alle ledende stillinger.

De foreslåtte endringene i Misjonssambandet vil få betydelige konsekvenser dersom de får støtte fra rådsmøtet og senere fra sommerens generalforsamling. Det har sammenheng med bakteppet for prosessene som pågår.

I forslaget til endringer av grunnreglene blir de to ordene «og menigheter» lagt til. Det er første gang at Misjonssambandet på en slik måte benytter menighetsbegrepet om misjonsfellesskapene som har utgjort NLM siden organisasjonen ble grunnlagt i 1891.

Idet man mer og mer ser på de lokale fellesskapene som menighetsfellesskap, blir behovet for lokalt åndelig lederskap også tydeligere. Det er i denne sammenhengen man nå både lokalt, regionalt og nasjonalt skal opprette en hel rekke lederverv som ikke finnes i dag.

Samtidig vil altså dagens styrer på organisasjonens ulike nivåer åpnes for kvinner. Dermed vil organisasjonen i sum kunne få et betydelig høyere antall ledere. Det skaper mange muligheter.

Da Det nye testamentet ble skrevet, var organisasjoner av Misjonssambandets type ennå en ukjent størrelse. Selve organisasjonsstrukturen ligner den man finner i fagbevegelsen, i ulike interesseorganisasjoner og i politiske partier.

Det er ikke uten videre enkelt å finne ut av hvordan man helt konkret skal la en teologisk forankret tenkning komme til uttrykk i en slik organisasjonsmodell. Derfor er det nyttig å lese Lars Gaute Jøssangs påminnelse om at en del så på selve generalforsamlingen som en «eldsteforsamling», altså at hyrde- og læreansvaret etter Misjonssambandets lavkirkelige forståelse lå hos delegatene.

Men en slik tenkning forlot altså organisasjonen for 25 år siden. Nå ligger det an til at man gjør en ny endring ved at det store flertallet av styresaker som ikke handler direkte om lærespørsmål også kan behandles av kvinnelige styremedlemmer. Det vil nok vekke positiv respons både hos mange kvinner og hos mange menn.

Det er uvisst hvor stor oppslutning den teologiske grunnforståelsen har blant misjonsfolket. Sannsynligvis finnes det en betydelig opposisjon, selv om den kan være vanskelig å få øye på.

Samtidig skal vi ikke glemme at det også finnes både unge og eldre, høyt utdannede og åndelig modne kvinner som står inne for organisasjonens teologi. Også disse fortjener å bli tatt på alvor, samtidig som mange nok nå gleder seg over mulighetene de foreslåtte endringene gir for misjonskvinnene som gjennom historien har vært så sentrale i arbeidet med å vinne verden for Kristus.