Debatt
NLM og kvinner: Vi greier å snakke om dette!
Når Misjonssambandet i dag begrunner kvinners rolle på alle plan i samfunnet, viser de ganske enkelt til eksempler på dette i Bibelen.
Sett i lys av hvor professor Sigurd Grindheim og jeg sto i Fjellhaug-striden på 1990 tallet, er det sterkt å lese hans omtale av meg (Dagen 5. juli). Tusen takk, min gode venn, Sigurd! Samtidig underslår han ikke at vi fortsatt tenker noe forskjellig, selv om jeg tror vi på noen punkter snakker forbi hverandre.
Men i denne sammenheng vil jeg poengtere hans anerkjennelse av noen sentrale punkter i min argumentasjon. (1) Vi må komme til rette med måten vi taler om forholdet mellom Faderen og Sønnen som analogi til forholdet mellom mann og kvinne (1 Kor 11,3). (2) Ordet «underordning har blitt helt umulig å bruke i vår tid,» og (3) «Evangeliet forvandler alle relasjoner» og evangeliets «revolusjonerende nyheter … kunne føles i ekteskapet.»
Dette viser at vi ikke bare greier å snakke om spørsmål som har vært umulige å ta opp i Misjonssambandet i nesten 30 år, men vi greier også å snakke om dette på en ny måte. Som Grindheim sier: Dette er «en debatt som det er nødvendig å ta».
Misjonssambandet har lenge sagt at det går an å komme til en annen konklusjon i dette spørsmålet med samme bibelsyn. Svaret fra både Espen Ottosen og Frank Ole Thoresen er derfor en anerkjennelse av at jeg går grundig inn i bibeltekstene, men at jeg bare kritiserer «detaljer» i Misjonssambandets forståelse av underordning og tjenestedeling. De er derfor ikke overbevist av min argumentasjon.
Jeg har på ingen måte tatt opp alle aktuelle bibeltekster. Korte kronikker gir ikke mulighet for det. Den større samtalen får vi ta videre i andre sammenhenger. Her vil jeg bare respondere på noen ting som har kommet opp i respons til mine kronikker.
Bygger Misjonssambandet på Grudem og Piper?
Espen Ottosen avviser at Misjonssambandets forståelse av 1 Kor 11,3: «Jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud,» tilsier at Misjonssambandet har overtatt en «teologisk pakke» som er inspirert av amerikanske teologer som Piper og Grudem. Det er godt å høre.
Men måten Misjonssambandet tolker dette på, er påfallende lik fremstillingen hos Piper og Grudem. Og Piper og Grudems bok har hatt en enorm påvirkning i evangelikale kretser, også i Norge. Jeg skal være ærlig med at jeg selv ikke så disse problemene før andre evangelikale forskere påviste disse i 2016.
Hva snakker vi egentlig om?
Misjonssambandet tolker 1 Kor 11,3 som en nøkkeltekst for å kunne holde sammen at kvinner har samme verdighet og ære som mannen, samtidig som kvinner skal «underordne» seg mannen i hjem og menighet, fordi dette nettopp har sin «evige parallell» i forholdet mellom Sønnen og Faderen. Men da sier en for lite om Sønnen: Han har ikke bare samme verdighet og ære som Faderen, men også samme makt og myndighet som Faderen.
Per Bergene Holm forstår implikasjonene av dette i sin respons til meg, når han sier det Misjonssambandet ikke sier: Kvinner har ikke bare verdighet og ære som mannen, men også makt som mannen.
For kvinner som gjennom et langt liv har hørt at de har samme verdighet og ære som mannen, men ikke makt som mannen, er ikke dette en mindre detalj.
Evig forskjell i funksjoner innad i treenigheten?
Men så går Bergene Holm videre og sier at det er «en evig forskjell i funksjoner innad i treenigheten», og siterer Olav Valen Sendstad: «Faderen tar initiativet, Sønnen setter i verk, Ånden gir mål og mening.»
Men denne forskjellen kommer jo nettopp til uttrykk ved at når Faderen er skaper, så er Sønnen medskaper, når Faderen dømmer, dømmer også Sønnen, når Faderen frelser, frelser også Sønnen, når Faderen sender Ånden, sender også Sønnen Ånden osv.
I motsetning til Bergene Holm avgrenser jeg derfor ikke kvinnens funksjon og «makt» bare til morsrollen. Og det gjør heller ikke Misjonssambandet.
Kvinnens makt i samfunn og …
Når Misjonssambandet i dag begrunner kvinners rolle på alle plan i samfunnet, viser de ganske enkelt til eksempler på dette i Bibelen, slik som Debora og Lydia.
Jeg mener at forholdet mellom Faderen og Sønnen gir oss en analogi til å komme til rette med dette teologisk. Det er en forskjell mellom Faderen og Sønnen, men det hindrer ikke Faderen å la Sønnen sitte sammen med seg på tronen og utøve samme funksjoner som seg.
Analogt til dette anerkjenner vi at det er forskjell på menn og kvinner, samtidig som kvinner har plenty med ferdigheter, kunnskap og makt til å ha lederposisjoner i samfunnet. Ja, mer enn det. Det er en økende forståelse i Misjonssambandet av at kvinner tilfører viktige perspektiver som blir borte i en ren mannsgruppe. Dessuten snakker menn annerledes og oppfører seg bedre når kvinner deltar.
Slik Faderen ikke har problem med å la Sønnen sitte sammen med seg på tronen, har tydeligvis ikke hovedstyreleder Raymond Bjuland noe problem med å la sin kone lede hjemmet sammen med seg. Dette handler ikke om å utviske kjønnsforskjeller, men om gjensidig respekt for ulikhet, og en erfaring av at en finner de gode løsningene sammen. Jeg er overbevist om at ekteparet Bjuland er representativ for de aller, aller flest i Misjonssambandet.