NLM: Spørsmål om rutiner når varslingssaker dukker opp

Undertegnede har over en relativt lang periode fått være en støttespiller og bisitter for en av de som har varslet om maktmisbruk i NLM.

NLM skal selvfølgelig få drifte organisasjonen slik de mener er best, men etter den prosessen jeg har fått være en del av, sitter jeg med noen spørsmål jeg tror er av allmenn interesse. Det dreier seg om en problemstilling av teologisk art, og rutiner ved varsling.

Personen jeg har fått hjelpe opplevde at en eldre rettstvist som var løst ble gjenstand for en leders interesse. Denne interessen ledet til en prosess som ble en svært traumatisk opplevelse for varsleren og reiser prinsipielle spørsmål: Har NLM vurdert hva som kan skje dersom private rettstvister som løses slik norsk lov legger opp til, kan overprøves av tillitsvalgte i NLM? Har de drøftet konsekvensene av en praksis der åndelige ledere opptrer som etterforskere, aktor og dommer i sivile saker og at en eventuell motstand fra utsatte gir grunnlag for eksklusjon?

Dette er spørsmål som ikke bare gjelder for NLM, men alle kirkesamfunn. Det er også aktualisert gjennom saken om kvinnen som har gått til sak mot Jehovas vitner fordi hun ble ekskludert på det hun selv mener er uriktig grunnlag.

Hvilke konflikter hører hjemme og skal løses i forsamlingslivet, og hvilke bør holdes utenfor? Hvor skal grensene gå for en kirke eller organisasjons «jurisdiksjon»?

Det neste punktet handler om rutiner ved varsling.

I vårt tilfelle arrangerte NLM et møte med varsler, motpart og bisittere. I etterkant ble saken vurdert av et eget utvalg. Rapporten fra utvalget er ikke tilgjengelig for varsleren.

Det hele ender opp med at regionstyret i den aktuelle regionen konkluderer med at de fortsatt har åndelig tillit til de lokale lederne og til de vurderinger disse gjorde, men ber begge parter si unnskyld til hverandre. De peker blant annet på at saken har vært en belastning for motparten på grunn av «skriveriene» til varslerens støttespiller.

Da sitter jeg, på vegne av varsleren, igjen med følgende spørsmål:

Mener NLM at det er god organisasjonspraksis at saksdokumentene ikke blir gjort tilgjengelig for de inkluderte partene?

Hvordan kan organisasjonen, både ansatte og medlemmer, lære av tidligere saker dersom saksbehandlingen holdes skjult og prosessene som leder fram til en konklusjon ikke er åpne og transparente?

Er det god konfliktløsning å fordele generell «jevn skyld» til begge parter i stedet for å gå inn i materien og sette ord på hva som faktisk har skjedd?

Er det vanlig i NLM at varslere blir bedt om å beklage sine handlinger overfor motpart, når utgangspunktet for varslingen er at varsleren har opplevd seg utsatt for maktmisbruk?

Mener NLM at det skal telle negativt for varslere at de får hjelp av tredjepersoner?

Varsleren jeg representerer har fortsatt spørsmål som ikke har blitt besvart. Varsleren har for eksempel ikke fått vite hva som skal beklages og forstår heller ikke dette kravet. Vedkommende kjenner heller ikke premissene for varslingsutvalgets vurderinger, og om det er samsvar mellom deres konklusjon og regionstyrets vedtak. Hva jeg kan si, er at det er tvilsomt om varsleren ville sagt ja til et verv i organisasjonen dersom det var klart hvilket regelverk vedkommende da ble underlagt.

Spørsmålene som reises bør være relevante for alle. NLM er ikke alene om å oppleve konflikter.

Varsleren har løftet denne saken helt til topps i organisasjonen uten å få gehør.