NLMs generalforsamling åpnet med kall til forsoning

Det begynte med at strykerne spilte. De spilte for misjonsfolket. For dem som satt i salen. For dem som brøt opp og aldri kom tilbake.

For dem som prøver å finne ut av hvordan man skal leve som kristen i Norge i 2022. For dem som ga sine liv, først for at kineserne skulle bli kjent med Jesus.

Fordi noen har funnet perlen i åkeren, som det heter i en av nytestamentlige lignelsene. Fordi det bare er skjøre leirkar som kan bære skatten videre, slik apostelen Paulus skriver om. Fordi det er mennesker som kan få dele evangeliet med andre mennesker. Ofte med en personlig kostnad.

Men når man har funnet skatten, hva er da mer naturlig enn å ville fortelle om den? Det er ikke rart at temaet for årets generalforsamling i Misjonssambandet er «Vitne».

Generalforsamling i en misjonsorganisasjon. Den setningen inneholder opptil flere ord som iblant kan føles som om de stammer fra en annen tid, i hvert fall på avstand fra hverdagslivet. Og for mange er det nok sånn. Men ikke for alle.

For noen er dette høytid. Å være til stede på åpningsmøtet av generalforsamling i en sammenheng som Misjonssambandet er nettopp høytid. En slik følelse bredte seg også på Oslofjord Convention Center tirsdag kveld. Midt i alt det hverdagslige og uhøytidelige.

Et par minutter før strykerne begynte var nedtellingen ferdig. Et års utsettelse og flere års planlegging var tilbakelagt. Endelig skulle generalforsamlingen begynne.

Det lød en slags salig summing blant de rundt 3.500 deltakerne. Man fornemmer en spesiell slags forventninger i rommet. Dette er det mange som har gledet seg til.

Her er det mange livshistorier samlet på ett sted. Mange drømmer, mye arbeid, mange skuffelser. Men også mye takknemlighet, dype vennskap og trofast tilstedeværelse.

På veggen midt på scenen stod det skrevet «Han som vil forsoning». Det var nok flere som tenkte på at den setningen hadde flere lag av mening akkurat nå.

Møteleder Geir Henning Tunheim konstaterte at det har vært uro i organisasjonen, og fungerende generalsekretær Birger Helland erkjente fra scenen at han kjenner på spenning i forbindelse med årets generalforsamling.

Teksten på skjermen på sceneveggen kan leses som en påminnelse om hvem Gud er. Og det er utvilsomt det viktigste.

Men forsoning finnes på flere plan. Også i en organisasjon hvor noen av de indre motsetningene som alltid finnes har syntes ekstra sterke den senere tiden.

Alle i salen har sine historier. For noen er generalforsamlingen som å være på slektstreff. For andre er forventningene helt annerledes. Noen er nye i Misjonssambandet, andre er kanskje på vei ut.

Fungerende generalsekretær Birger Helland sa at spørsmålet han fikk fra hovedstyret er det mest krevende spørsmålet han noen gang har fått. Men etter å ha gått noen runder, kom han til at han ville svare ja til å lede organisasjonen en stund i en spesiell tid.

Da han senere i møtet ba for generalforsamlingen, var en av formuleringene en bønn om at Jesus måtte komme til misjonsvennene slik han kom til de redde og fryktsomme disiplene.

Pastor Steffen Stensland i Ørsta/Volda Misjonsforsamling talte om at Jesus har vist oss hvem Gud er. Han beskrev Gud blant annet gjennom å vise til hvordan faren i lignelsen om den bortkomne sønn tar imot barnet sitt. Han ønsker å bli forsonet. I forlengelsen av dette påpekte Stensland at Guds lengsel etter forsoning også kan bli vår.

Det var på flere plan en god oppfordring å ta med seg, både inn i generalforsamlingen og i tiden etterpå.