NLMs hovedstyre – når misjon møter hverdag

Denne helgen møtes det nye hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband for første gang. I forkant har det vært knyttet spenning til hvem som blir valgt til formann. Det er det grunn til. Men viktigere enn hvem som blir valgt er det likevel hvordan det nye styret vil legge opp arbeidet videre.

Sommerens generalforsamling var preget av spenningene i organisasjonen de siste årene. Men akkurat det kunne man, riktig nok med noe varierende intensitet, sagt om de fleste slike generalforsamlinger.

I store organisasjoner er det som regel intern uenighet, også om saker av stor betydning. Det finnes neppe noe varig scenario hvor en så stor organisasjon møtes med full enighet. Om så skulle skje, vil det antakelig være et tegn på noe som er enda vanskeligere å håndtere enn uenighet, nemlig fordekt uenighet.

Det bør være en viktig oppgave for det nye hovedstyret å legge til rette for dialog med dem som har ytret seg kritisk om organisasjonen. Slike samtaler vil neppe føre til fullstendig felles forståelse av hva som har skjedd. Men ved å lytte nøye til hverandre, kan man i det minste håpe å oppnå en bedre forståelse av den andres erfaringer og vurderinger.

Det nye hovedstyret har fått et spennende mandat når det gjelder flere av de sakene som var til behandling på sommerens generalforsamling. Det gjelder særlig den felles misjonsstrategien for både arbeidet i Norge, i utlandet og blant barn og unge.

Nå fortsetter arbeidet med å konkretisere de definerte målene, og å legge til rette for at man tar kloke valg. Blant annet er det vedtatt at «arbeid blant barn og unge skal prioriteres når det gjøres nye ansettelser, og bør vernes hvis det må gjøres nedbemanning.» Det står også i strategien at alle Misjonssambandets forsamlinger bør ha et flerkulturelt arbeid.

Her ligger det både viktige og vanskelige utfordringer som skal leves ut i hverdagen rundt på bedehusene.

Generalforsamlingen ga også marsjordre til å iverksette den nye lederstrukturen. Det kommer til å kreve arbeid å få de nye organene på beina, og å få folk til å bekle de ulike rollene. Endringene bærer bud om en tenkning som gjør Misjonssambandet mer kirkelig enn organisasjonen var opprinnelig. Men det er lenge siden dette var nytt.

Styrken i reaksjonene da det kom forslag på generalforsamlingen om å utsette saken illustrerte tydelig at mange mener den allerede er overmoden. Det handler blant annet om å ta på alvor det åndelige lederansvaret som faktisk tilligger ledelsen på de lokale bedehusene, all den tid dette er det åndelige hjemmet til mange av menneskene som hører til fellesskapene der.

Men en ting er de overordnede strategiske disposisjonene som man vedtar på generalforsamlinger og årsmøter. I praksis vil også mye av styrets arbeid handle om å ivareta saker som dukker opp.

Underveis i pandemien dukket det opp utfordringer knyttet til hvor det var forsvarlig å ha utsendinger til enhver tid, og hvordan man skulle håndtere en situasjon hvor møter og gudstjenester måtte gjøres digitale, og hvor inntektsstrømmen ble betydelig påvirket.

Nå er det særlig høye strømpriser som legger føringer på disponeringen av de økonomiske midlene. For Misjonssambandets del vil dette ikke minst være aktuelt for de mange skolene organisasjonen driver.

Hovedstyrets ansvar blir dermed både å ta godt hånd om de sakene som oppstår, og å sikre forsvarlig oppfølgning av de sakene de har fått mandat til å lede gjennomføringen av. I dette arbeidet trenger både ledelsen og hele misjonsfolket både tro til Gud, og muligheten til å hente støtte i det kristne fellesskapet.