Noe demokratisk islam finnes simpelthen ikke

Det gjelder både islams egen-dokumentasjon og de erfaringer vi har høstet i det flerkulturelle samfunnet.

Demokrati i vår betydning av begrepet er i strid med grunnprinsippene i islamsk ideologi og religion, og kvalifiserer på en rekke punkter til individuell og kollektiv straff.

Koranen som straffeinstans er en meget streng domstol, som krever underkastelse uten nåde – der «profeten» i sin tid fant det hensiktsmessig.

Islams milliard-flokk på kloden har til nå ikke funnet det bryet verd å revidere de sentrale lovene i Koranen – og tilpasse dem til et sivilisert, moderne samfunn. Flokken vil nok heller aldri komme dit.

Den kristne verden, derimot – har i land etter land vist vilje til tilpasning – og i vårt eget land over all måte. Det hevdes at Den norske kirke tror at kraftige innslag av muslimsk religiøs og ideologisk tradisjon vil skjerpe vår allmenne interesse og engasjement for kirkens budskap. Dette skal være den bakenforliggende motivasjon for «tilpasningen».

Hvilket gudsbilde er det så kirken og den norske staten er i full gang med å introdusere i en uforberedt befolkning? Jo, det er et gudsbilde som springer ut av islams dogmatiske budskap om full underkastelse under en allmektig og nådeløs gud, Allah.

Allerede denne islamske forutsetningen påkaller grundig, moderne analyse. «Allah» (basert på arabisk al ilah, guden) beskrives i islam som den eneste, sanne gud; skaperen, dommeren, som menneskene skal stå til regnskap for, den allmektige og nåderike.

Vi kan med god grunn legge merke til at denne betegnelsen er fra før Muhammeds tid. Den ble opprinnelig brukt om en slags overordnet guddom, inspirert av jødedommens religiøse lover, Toraen.

Med hvilken autoritet var det at Muhammed så utarbeidet sin lære omkring år 620 e. Kr.? De tyranniske påbud, som islamske skriftlærde senere har utformet på hans vegne, er uten noen større variasjon en serie såkalte leveregler (hadither) – som muslimer i 1400 år har strukket seg langt for å etterleve.

Det skal store personlige krefter til, hvis en muslim skal våge å bryte eklatant med påbudene – selv i vår sekulære tid og i vårt sekulære samfunn, hvor selv Kirken den norske har bevilget seg en gjennomgripende sekulær fremtoning.

Og i vårt sovende norske velferdssamfunn, hvor også politikerne jevnt over synes å henfalle til økende grad av sløvhet, påstår elitesjiktene i politikk og media at de vet hva islam er og står for.

Feil. De vet svært lite. Bare ihuga moskégjengere vet nok om dette. De nevner gjerne begrepet sunna (hadithene) – i samme åndedrett som de nevner Koranen, men de unnlater med stor kløkt å nevne et begrep som murtadd, en teknisk islamsk term for et menneske som tar avstand fra den rette lære, en apostat.

I henhold til den «hellige lov» (islam) må et slikt menneske drepes, idet murtadd ikke bare kvalifiserer til – men nødvendiggjør – dødsstraff, uansett hvilke omstendigheter det dreier seg om for vedkommende lovbryter. (Bernard Lewis og Buntzie Ellis Churchill: «Islam – The Religion and the People»).

Selv om dette menneske, som altså har gjort seg til lovbryter, senere skulle angre og fraskrive seg sin apostasi, må han/hun likevel henrettes!

Med lovverk av denne typen i erindring, forekommer det meg ytterst beklagelig at britiske politikere og dommere allerede for flere år siden tillot seg å gjøre deler av islamsk lov gjeldende på de britiske øyer. Også i Norge, naivitetens europeiske kjerneområde, har det fra tid til annen hevet seg røster med aksept for det samme.

Hvor mange av oss visste egentlig hva murtadd var for noe? Men Allah er jo allmektig og kan tilgi hvis det passer ham, vil noen kanskje innvende. Det stemmer, men bøygen er bare den at selv om Allah kan tilgi (hvis det passer ham), så er ingen menneskelig autoritet gitt myndighet til å tilgi nevnte dødssynd.

Straffen skal fullbyrdes, selv om vedkommende nylig har konvertert til islam og er kommet i skade for å synde så fatalt. Ja, selv om synden bare skulle vedvare en kort periode, og mennesket går tilbake til sin opprinnelige tro, er straffen ansett som tvingende nødvendig.

Også andre, som måtte ha delt ansvaret for synderens apostasi, er blitt omfattet av fullbyrdet dødsstraff i det islamske samfunnet. Ett unntak tillates i henhold til Koranen (16,106), nemlig der frafallet skyldes press eller er falskt.

Europa – og Norge – gjør klokt i å tilegne seg nødvendig kunnskap før politiske vedtak gjennomføres. Allahs underkastede har aldri unnlatt å tilrive seg makt når anledningen bød seg, noe europeisk historie beviser over all måte.

Dette har de historisk krav på, i henhold til den skrift som tillegges Muhammed. Anledningen byr seg hele tiden, etter hvert som Muhammeds tilhengere planmessig utnytter vårt demokratiske system, som de mener er underlagt Koranen og Allahs vilje.