Norge bidrar til kristenforfølgelse

Norge gir sitt bidrag til fengsling og forfølgelse av kristne i Iran ved stadig å returnere iranske konvertitter til Iran. Denne gangen gjelder det Vesam Heydari (43) som har vært en aktiv kristen siden 2011.

Avisa Dagen opplyser at Vesam Heydari har konverterte fra islam til kristen tro et par år etter at han kom til Norge i 2009 og at han siden 2011 har gått til nattverd og vært fast deltaker på gudstjenester i Førde, Bergen, Sund og på Stord. Han skal også ha vært trofast medlem i en persisk bibelgruppe og engasjert seg i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA). Han fikk endelig avslag på asylsøknaden i 2012 og to år senere fikk Utlendingsnemnda (UNE) medhold da saken ble prøvd for retten.

Saken ble imidlertid anket til lagmannsretten, der han også fikk medhold, men høyesterett overprøvde rettsbehandlingen og avgjorde til slutt at Heydari ikke har hatt en ledende kristen rolle, og at det «ikke foreligger en reell fare for forfølgelse» dersom han for eksempel blir passivt medlem i en iransk huskirke.

Konvertitt sendes tilbake til Iran: – Liten grunn til å frykte forfølgelse

Retten festet allerede den gang lit til at han var en ekte konvertitt, men det ble regnet som usannsynlig at han ville oppleve forfølgelse ved en retur til hjemlandet.

Dette står i sterk kontrast til det som blant annet Åpne dører har dokumentert når det gjelder forfølgelse av kristne i Iran. Ifølge World Watch List er Iran det åttende verste landet i verden å være kristen i. Graden av forfølgelse av kristne i Iran karakteriseres av Åpne dører som «ekstrem». Kristne, som har konvertert fra islam, må møtes i hemmelighet i husmenigheter, offentlige forsamlinger er forbudt. Åpne dører skriver følgende på sin nettside om forfølgelser i Iran:

«De (dvs. de kristne) løper stor risiko for å bli overvåket, trakassert, arrestert og straffeforfulgt for «forbrytelser mot nasjonal sikkerhet» – en anklage som er notorisk dårlig definert, og som kan misbrukes. Ledere og medlemmer av iranske husmenigheter har fått lange fengselsstraffer for fysisk og psykisk mishandling.

Iranske kristne kan bli utestengt fra utdanning, miste jobben og finne det svært vanskelig å komme tilbake i arbeid. For kvinner er situasjonen enda mer prekær fordi iransk lov gir kvinner få rettigheter. For å stole på Jesus risikerer de å bli voldelig straffet eller skilt av sine ektemenn og få barna tatt fra seg hvis troen deres blir oppdaget».

UNE og høyesterett synes å være totalt uvitende om hvordan situasjonen faktisk er i Iran. Det er en ærlig sak å være uvitende, men da skal man ikke late som man vet. Til tross for UNEs og høyesteretts bagatellisering av kristendomsforfølgelsen i Iran er det ikke trygt å være kristen i Iran, om man har lederansvar eller ikke, spesielt hvis man er konvertitt fra islam, for i Iran er det forbudt å konvertere fra islam.

Det er derfor ufattelig at Høyesterett kan komme til den konklusjon at det «ikke foreligger en reell fare for forfølgelse» dersom han for eksempel blir passivt medlem i en iransk huskirke. Selv mener han at han mest sannsynlig kommer til å bli arrestert allerede på flyplassen ved ankomst til landet.

Det er også et spørsmål hvilken kompetanse rettsinstansene i Norge har til å vurdere om en person er «ekte» kristen eller ikke. Dette er ikke første gangen konvertitter fra islam blir sendt ut av landet fordi de ikke har blitt trodd. Den kristne afghanske familien som lenge var i kirkeasyl her i Hønefoss ble heller ikke trodd til tross for at prester og teologer som hadde snakket grundig med dem kunne bekrefte at de utvilsomt var oppriktige kristne.

Det å sende en kristen familie til et land der kristne fengsles og trakasseres er egentlig det samme som å gjøre det selv. På denne måten bidrar norske myndigheter aktivt til grove brudd på menneskerettighetene og til at kristne blir forfulgt med fengsling, vold og ulike former for trakassering.