Norge, Sør-Sudan, Iran, Somalia og Israel

For litt siden ringte min sørsudanske venn meg fra Jerusalem. I flere år har han skrevet navnet sitt og forskjellige innlegg på Facebook på hebraisk. Han har arbeidet for Sør-Sudans regjering siden landet ble selvstendig.

Jeg ble kjent med ham da han studerte i Bergen for omtrent tretti år siden.

Nå er han blitt Sør-Sudans ambassadør i Israel. Ambassaden er i Jerusalem, for Sør-Sudan holder Jerusalem for å være Israels hovedstad.

Hvorfor?

Hvorfor har Sør-Sudan et så godt forhold til Israel? Gjennom førti år ble folket sør i Sudan brutalt angrepet av den arabiske, muslimske hæren i nord, styrt av de skiftende arabiske, muslimske myndighetene.

«Arabiske»? Er de egentlig arabere, eller er de langt tilbake i historien blitt arabisert? Etnisk er de åpenbart forskjellige fra arabere i Arabia.

Målet for den langvarige krigen var å arabisere og islamisere også befolkningen i sør. Slagordet var: «Én nasjon, én religion (islam), og ett språk.»

Regionen vest i Sudan, Darfur, har opplevd folkemord. Folket der har regnet seg som muslimer. Men arabere er de ikke, og arabisk er ikke deres språk. Regjeringen har med brutal militær makt prøvd å «omvende» dem. Resultatet sier seg selv.

Hvorfor også i Iran?

Jeg har i mange år, siden den islamske revolusjonen, fulgt med på det som skjer i Iran. Ayatolla Khomeini hatet Israel. Ayatollaene etter ham har fortsatt med å indoktrinere folket til å hate Israel, «lille-satan» som det kalles.

Men ettersom folket mister tillit til det islamske prestestyret, forkaster de også indoktrineringen. Jeg har spesielt fulgt med på det som skjer med iranere som blir kristne. Iranske domstolsdokumenter bekrefter at de nye kristne blir anklaget for «israelvennskap», sionisme og spionasje for Israel. Det er ingen tvil om at det i en stor del av folket, ikke minst blant de hundretusener nye kristne, er et sterkt israelvennskap. Mine iranske kristne venner er sionister.

De har sett islams mørke sider og hatet mot Israel. Det kan og vil de ikke identifisere seg med. For dem er det Israel som er Midtøstens lys.

Hvorfor også i Somalia?

Historieforskere og arkeologer forteller at det er gammel jødisk (og kristen) kultur flere steder i Somalia. Mye eldre enn islam. Men islam sier at all førislamsk historie er «uvitenhetens tid», og derfor må en glemme den.

Nå ser imidlertid flere og flere at islam er en ulykke for nasjonen. De vender seg til kristen tro. Og sammen med den nye troen følger kjærlighet til Israel og det jødiske folket.

To tydelige ting følger mine somaliske venner på sosiale medier: Det første er kjærligheten til Bibelen, Guds ord! Det er så totalt annerledes enn Koranen og islam. Liksom Jesus er motsetningen til Muhammed. (Det kunne det skrives veldig mye om.)

Det andre er den forunderlige kjærligheten til Israel og jødene. Jeg har undret meg over hvorfor nye kristne somaliere bruker så mange israelske symboler (som flagget) i profilene sine. Både Jesus og Israel fremstilles som en løve.

Hvorfor?

Jeg er ikke blant dem som tror at Israels regjering og hær er fullkomne. Jeg tror at også de gjør feil, liksom Israels ledere som er beskrevet i Det gamle testamente gjorde. De sanne profetene måtte ta kraftig oppgjør med både politiske og religiøse ledere, ja, med hele folket, noen ganger et totalt frafallent folk.

Det er imidlertid noe som slår meg: Disse folkene i Sør-Sudan, Iran og Somalia er blitt fortalt hvor vidunderlig «fredens religion» islam er, men de har opplevd i praksis det diametralt motsatte.

Det de opplever gjennom Jesus, jøden Jesus, er nok til å overbevise dem om at det må være noe spesielt med dette folket, jødene, Israel.

Norge

Hva nå med Norge? Vil vi holde fast ved den velsignelsen Gud har gitt oss gjennom tusen år? Ikke en velsignelse som er gitt fordi Israel alltid har vært perfekt, men fordi Gud har lovet å gi sin velsignelse til verden gjennom det budskapet Han ga dette folket.

Først og fremst er Jesus verdens lys og velsignelse! I Sør-Sudan har de skjønt at de må velsigne Israel på grunn av den velsignelsen de har mottatt i Jesus.

Når alt dette er sagt: Det er ikke vår oppgave å forbanne noen. Nei, vi vil velsigne alle mennesker og nasjoner på jorden, først og fremst med evangeliet om Jesus Messias! Han blir ikke trøtt og utmattet før Hans velsignelse har nådd til alle verdens folk.

Red.: Artikkel har vært publisert på Facebook-siden til Stig Magne Heitmann.

Hvor blir det av dekningen om situasjonen i Sudan?