Debatt
Norges krig mot ufødte
I mer enn førtifem år har det i Norge vært tillatt å utrydde barn på vei. Abortus provocatus kan knapt kalles annet enn utryddelse. Nå ønsker Arbeiderpartiet og andre politikere å utvide Abortloven av 1978. Det er ikke bare trist, men grusomt.
Følgende tall er hentet fra Statistisk sentralbyrå og Folkehelseinstituttet: I 2022 ble 11.967 ufødte barn avlivet ved provosert abort. Det vil si: Cirka 40 barn hver hverdag. Tall fra første halvdel av 2023, indikerer at aborttallet for fjoråret har økt i forhold til 2022.
Annonse
Ansatte ved abortklinikker har stått fram i media (og privat) og fortalt at ufødte har vist tegn på smerte ved abort, og enkelte får jo også det dødelige «stikket» etter at de er fjernet fra moren.
Selv om medikamentell abort er mest brukt i dag, og uansett alle omskrivninger som skal benekte eller skjule hva provosert abort er: Tar man liv, er det drap. Ja, det foregår en grusom krigføring ved våre sykehus og i hjemmene mot menneskebarn på vei.
De som bestiller abort, eller utfører aborter, bør ikke glemme at alle vi som lever i dag, har vært «leieboere» i en mors kropp. Det bør gjøre oss ydmyke.
I perioden 1978–2022 ble i alt 610.712 ufødte avlivet. Ta en time-out og tenk over dette tallet – og at det ikke er bare et dødt tall, men bitte små barn på vei til fødsel. Til sammenligning: Innbyggertallet i Bergen, Bodø, Trondheim og Skien var – per 1. januar 2023 – til sammen 611.173.
De facto: Omtrent samme antall innbyggere som i de nevnte byene, er fjernet med 1978-loven som «unnskyldning». Dette er så grusomt at jeg greier nesten ikke å skrive det. Til nevnte tall kan man så plusse på et tenkt tall etterkommere gjennom disse årene. Norge har tapt et betydelig antall borgere.
De fleste som ber om abort er mellom 25–29 år, det vil si: godt voksne som ikke er ukjent med hva et samleie kan føre til. Jo, jeg vet: Noen ønsker abort fordi de ikke er fysisk eller psykisk i stand til å oppdra et barn (til), eller av andre årsaker ser det umulig. Det er ikke for å dømme disse jeg skriver, nei, jeg adresserer dette til politikere som har fredet 1978-loven som verneverdig – og, som nevnt, vil utvide den.
Men, jeg mener også: Ingen grunner bør være «gode» grunner for å ta liv. I dag er det både økonomiske støtteordninger og praktisk bistand å få for de som har behov for hjelp. Det er også mange barnløse som ønsker å adoptere et barn eller flere.
Før abort blir innvilget, bør søkerne i det minste bli informert om alternativer, ikke få høre fra legen slik enkelte kvinner har opplevd: Å ja, du har x barn fra før? Da ønsker du vel abort denne gangen? Også mødre til Downs-barn har opplevd press om å ta abort. Slik behandles en del foreldre – og barn på vei, i Norge, et land som mener seg å være eksperter på menneskerettigheter og kjærlighet.
Annonse
Nei, abortloven bør ikke utvides, men innskrenkes. Og jenter og gutter bør få lære allerede fra første trinn på barneskolen – og i ethvert trinn videre – at de bør ta ansvar for seg selv og barn som de eventuelt kommer til å sette i gang livsprosessen til. Det bør også informeres om at det er ingen enkel affære å fjerne noen som kroppen allerede har godkjent. Og mange får psykiske og fysiske problemer i etterkant.
Det vil også vekke voksnes ansvarsfølelse når de ikke lenger har myndighetenes tillatelse til å fjerne barn som unnfanges. Det tror jeg vil skje, og at Norge tjener på det.
Jeg vil også minne om kong Davids salme 139,16: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I Din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet.»
Gud ser ethvert barn på vei. Og at han ønsker de små skal få leve, behøver ingen å tvile på.
