Meninger
Norges Kristne Råd: Skolelagsnekten i Sogn viser økende berøringsangst for tro
Publisert
Sist oppdatert
På kontoret diskuterte vi i Norges Kristne Råd saken om skoleungdommene i Sogndal som ble nektet å møtes til andakt på skolen. Etter litt nøling bekjente en i staben at hun på toget samme morgen skulle lese dagens bibelord på mail. I frykt for at sidepersonen skulle se det snudde hun bort skjermen så ingen kunne se det. Hvorfor? Fordi det rett og slett føltes flaut.
Å samles til andakt og bønn i friminuttene er en positiv og viktig elevaktivitet, og her er alle velkomne. Skoleandaktene på videregående var viktige for meg og mange ungdommer. I en hektisk skolehverdag var fellesskapet hvor vi var samlet for å støtte og oppmuntre hverandre svært viktig. Her delte vi andaktsord og ba sammen. Vi var ikke flaue for å vise at vi var kristne, og skjulte ikke andaktsboken.
Annonse
Trender i samfunnet i dag viser dessverre at der det å ha en aktiv tro tidligere ble sett på som noe positivt, er det skapt en form for berøringsangst for tro, som gjør at mange unge kristne mennesker sletter koblinger som kan «avsløre» at de er kristne – fordi de stigmatiseres av deler av samfunnet, som for eksempel ikke får jobb fordi de er kristne.
Andaktsnekt i skolen er med på å bygge fordommer mot kristne. Som om det kristne tror på er noe som må skjules. Noe å skamme seg over? Stadig flere føler kanskje på en slags risiko – risiko for å miste jobb, for å miste venner. Kanskje kommer læreren til å mislike en? Hvor stopper det?
Tro og livssyn er ikke så snevert at kunnskap om det kunne fått plass på en brosjyre på venterommet hos tannlegen.
Nå nektes elever å ha andakter på skolen. Kritikk rettes mot gudstjenester og andakter på NRK. Å hevde at tro og livssyn bare har en plass i private sammenhenger, bak lukkede dører, bidrar til økende berøringsangst for tro, og er det klart motsatte av hva regjeringen i Hurdalsplattformen understreket:
«Regjeringa ønskjer eit livssynsopent samfunn» og at «Trus- og livssynssamfunnene er viktige både for enkeltmenneske og for storsamfunnet. For mange menneske utgjer dei viktige fellesskap, og dei skaper tilhøyrsel og identitet.»
Tro er riktig nok personlig, men betyr det at det skal holdes innenfor den private sfære? Til noe man holder innenfor kirkerommets vegger, som for all del ikke må ut i offentligheten med begrunnelsen at det kan sette farge på det påståtte livssynsnøytrale samfunnet.
Religionsfriheten og muligheten for å utøve religion, individuelt og sammen, en konstitusjonelt beskyttet rettighet: «Frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer», heter det i menneskerettserklæringen artikkel 18.
Gudstjenester og tros- og livssynsprogrammer gir innsikt i og kunnskap om livssyn. Kunnskap legger grunnlag for respekt. Tro og livssyn er ikke så snevert at kunnskap om det kunne fått plass på en brosjyre på venterommet hos tannlegen. Nei, «kunnskap om livssynet til andre» er så uendelig mye større. Å tro noe annet vitner om nettopp manglende kunnskap og undervurderer plassen dette har i livet til folk.
Ved å vise at vi er kristne, åpne om hva vi tror på, er vi med på å avkle fordommer og heller åpne for dialog om tro og livssyn.
