Normisjon viser vei i samtalen om samliv

«Normisjon i samlivsspørsmål». Da jeg ble oppmerksom på denne posten i programmet for Normisjons lederkonferanse, tenkte jeg at dette var interessant på minst to måter.

For det første skulle det bli spennende å høre hva generalsekretær Kjetil Vestel Haga kom til å si. Ikke fordi det var grunn til å vente noen snuoperasjon, men fordi det betyr så mye hvordan man snakker om ømtålige spørsmål.

For det andre var det interessant at de faktisk gjorde dette til en programpost. Jevnt over er det få kristenledere på det som blir kalt den konservative siden, hvor man ikke åpner for likekjønnet samliv, som initierer offentlig samtale om dette emnet. Det er heller et emne man vil unngå, fordi det er så vanskelig.

Normisjon-prest i Oslo: – Veldig vanskelig å sitte i samtale med unge homofile og snakke om tjeneste

Til sammen er rundt 50.000 mennesker med i Normisjon, fordelt nesten 50-50 mellom moderorganisasjonen og barne- og ungdomsavdelingen Acta. Enda flere er i berøring med organisasjonen. Så det en betydelig aktør, dette.

Fredag formiddag ble jeg imponert over Normisjon. Kanskje skulle man våget å være enda mer åpen om at denne tematikken er utfordrende også internt. Helt klart skulle det vært flere kvinner med i samtalen.

Men når det er sagt, demonstrerte både generalsekretæren og de andre som hadde ordet et beundringsverdig mot. Både fordi de våget å snakke så åpent om dette emnet, og fordi de våget å sette ord på at de ikke alltid helt vet hva de skal gjøre.

Her var det verken vulgærkonservatisme, lettvinte karakteristikker eller skråsikkerhet. Tvert imot var samtalen preget av ærbødighet overfor Guds ord og kjærlighet og respekt for mennesker som har disse problemstillingene særlig nært innpå livet.

Generalsekretær Kjetil Vestel Haga begynte med å si at samlivsetikk ikke er noe favorittemne å snakke om offentlig. Likevel fremholdt han det som et bedre alternativ å snakke åpent om det man tror på – også offentlig, samtidig som det også hører med i erkjennelsen at mange samtaler fungerer bedre i sjelesorg eller rundt et bord enn i offentligheten.

En grunnleggende forutsetning for Hagas tenkning er at våre erfaringer ikke skal overprøve Bibelen, og han siterte Normisjons-veteran Svein Granerud på at kjærligheten og Guds bud hører sammen. Da må vi også våge å lese de vanskelige tekstene.

Men generalsekretæren konstaterte også at det er den vanskelige anvendelsen av disse tekstene som gjør at kirker splittes verden over, selv om tekstene i seg selv er klare. Som han sa det: «Dette er en klar sak bibelteologisk, men vanvittig vanskelig i møte med mennesker.» Mens han snakket kunne forsamlingen lese de aktuelle bibeltekstene på skjermen bak ham. Det var en markering i seg selv.

Haga understreket at alle er skapt i Guds bilde, og at den teologiske uenigheten ikke gjør noen mer eller mindre verdt. Seksualiteten er heller ikke det eneste området hvor Bibelen gir rammer for menneskers livsførsel.

Haga fortalte at han kjenner mange som med hans egne ord sliter med dette, og distanserte seg fra det å skulle skrive skarpe tekster i avisen og så være ferdig med det hele. Tvert imot viste han til Simon Stisen, har vært intervjuet i både Vårt Land og Dagen, og som nylig satte ord på det store tapet det eventuelt er å skulle oppgi muligheten til å ha en livsledsager.

Men generalsekretæren holdt ikke hele foredraget alene. Rosverdig hadde han også engasjert fire medarbeidere til å belyse tematikken fra hver sine innfallsvinkler.

Fellesskapsutvikler Vegard Tennebø gikk idehistorisk til verks, og satte kontroversene rundt tradisjonell kristen samlivsetikk i sammenheng med hvilke premisser som har vunnet terreng i samfunnet i løpet av flere hundre år.

Det har, sa han, ført til at den kristne etikken blir oppfattet som i beste fall avleggs, i verste fall umoralsk eller ond. Sånn sett er det ikke så rart at det oppstår spenninger mellom kristen etikk og samfunnets etikk, når idealene i samfunnet flytter seg bort fra det menneskesynet vi møter i Bibelen.

Avtroppende Acta-leder Kristian Øgaard gikk i rette med MF-professorene Terje Hegertun og Harald Hegstad som begge har åpnet for likekjønnet samliv. Øgaard berømmet de to for å lytte til menneskers erfaringer, og sa at vi blir som fariseere hvis vi ikke gjør det.

Samtidig advarte han mot å trekke konsekvensetikken så lang som at homofiles vanskelige opplevelser i seg selv viser at en konservativ bibeltolkning må være feil.

Øgaard ville heller legge til grunn at den kristne etikken primært må forstås dydsetisk, altså at vi skal strekke oss mot det som er godt – også når det noen ganger kan føre til lidelse. Jesus lovet aldri sine disipler problemfrie liv.

Det kanskje sterkeste innlegget kom fra prest Bertel Emil Hjortland i Storsalen i Oslo. Han innledet med å si at han også er konservativ, men at han her skulle snakke om å stå i det vanskelige, og ønsket om å kunne gjøre det uten å bli anklaget for å være liberal. I introduksjonen av Hjortland understreket også generalsekretær Haga at «vi kjemper med disse tingene.»

Hjortland malte opp to ytterpunkter og sa at dette er lett hvis vi bare leser Bibelen, og det er lett hvis vi bare er i møte med mennesker. Det vanskelige, mente han, er å få Bibelen til å møte menneskers liv på dette området.

Helt konkret ble det da han snakket om hvor vanskelig det er å skulle si til en ungdom i 20-årene som har forstått at vedkommende er homofil at hun eller han må slutte i tjeneste. Da, forklarte Hjortland, tilsier all erfaring at vedkommende forsvinner ut av menighetsfellesskapet, og kanskje også ut av troen i løpet av noen år.

«Så kan vi si at vi skal hate synden og elske synderen, men fungerer det når synderen ikke føler seg elsket?» spurte han. Enhver med et snev av kristen nestekjærlighet bør bli berørt av dette.

Hjortland erkjente at han ikke hadde noe enkelt svar å gi. Men han sa at han tror Gud alltid har en vei.

– Når det føles for meg som det dobbelte kjærlighetsbudet kræsjer, som at jeg må velge mellom å elske Gud eller elske mennesker, da tror jeg Gud har en vei. For det hører sammen.

IMI-kirkens pastor Geir Loftesnes holdet det siste innlegget i denne bolken. Han ytret et sterkt ønske om at kirken skulle være et enkelt sted å komme ut av skapet med vår syndige natur og våre svakheter. «We are all broken people», sa han.

Han ville bort fra å se på homofili som «o store synd», og heller snakke om at vi alle er preget av syndefallet. Det er en nyttig påminnelse å ta med seg for alle som kaller seg konservative.

Når det gjaldt spørsmålet om begrensninger i tjenestemuligheter i menigheten for mennesker i likekjønnede parforhold, erkjente Loftesnes at de strever med å finne et entydig prinsipp. Det tjener både ham og de andre talerne til ære at de våget å snakke om dette uten å måtte ha ferdigtygde svar å by på.

Loftesnes utfordret også en ensidig betoning av kjernefamilien, og la vekt på menigheten som et inkluderende fellesskap for mennesker i ulike slags livsfaser og -situasjoner.

Samtalen ble med andre ord ikke sluttført i IMI-kirken fredag formiddag. Men det ble åpnet mange dører.

Det kan gi frimodighet til dem som synes det er vanskelig å stå imot det massive presset fra storsamfunnet. Samtidig kan motet til å sette ord på sårbarheten og dilemmaene også gjøre det lettere å snakke om både den smerten og den uenigheten som finnes blant folk i og rundt Normisjon. Også slik var samlingen fredag formiddag et eksempel til etterfølgelse.