Norrøn, skandinavisk eller norsk?

Axel Lundholm Saxe har to spørsmål til det jeg skrev 15.6. om at «norrøne krigere på 3–400-tallet vervet seg som leiesoldater for romerne – i et klart kristent keiserrike». Det ene er om det ikke da er for tidlig å kunne kalle noe norrønt og det andre er hva som er kilden til opplysningen.

Ja, det er et godt spørsmål hva vi skal kalle personer på den tiden. Slike ord er moderne konvensjoner som ikke er strengt definerte. Dermed ser vi alt fra «nordmenn» via «skandinaviske krigere» til «norrøne», men ingen helt konsekvent ordbruk i forskningslitteraturen.

Heidi Joki forklarer i sin masteroppgave om våpengraver i Norge i perioden 150/60- 310/20 e.Kr. (UiB 2006) at «norrønt blir i denne oppgaven kun brukt for å markere en kontrast mellom det norrøne og det samiske materialet».

Skal man si noe om historien, bør det ha støtte av forskere ved anerkjente universiteter, og her er det mange. Foruten Joki kan nevnes Per-Bjarne Ravnås' «Hva har romerne noen gang gjort for oss i Nord-Norge?» Om mulige forbindelser mellom Romerriket og det nordligste Norge (Nordlit 33, 2014).

Et større oppslag i Aftenposten 27. nov. 2006 om «Nordmenn sloss i den romerske hær», bygger på arkeolog Johann Rasmus Brandt ved Institutt for arkeologi, konservering og middelalderstudier, UiO, professor Lotte Hedeager ved samme institutt, og professor Heid Gjøstein Resi, førsteamanuensis Laszlo Berczelli og numismatiker Svein Gulli, alle ved Kulturhistorisk Museum.

«Norrøne» leiesoldater på 300–400-tallet?

«Norrøne» er ikke omtalt direkte i skriftlige kilder, men på 3–400-tallet brukte romerne ofte germanske soldater og skandinaviske krigere tilhørte samme kulturområde. Mange arkeologiske indisier peker mot krigere i romerske legioner, som våpen og beltebeslag, soldatkar og mynter.

Hedeager forklarer i Aftenposten at med «funn av romerske våpen i norske graver fra 200- og 300-tallet er det sannsynlig at «nordmenn» må ha vært i Romerriket. Gjenstandene vi finner i norske graver er nye ting, «med liten slitasje og som ikke bærer preg av å ha gått i arv».

Det er kort sagt gode grunner til å tenke at «norrøne» møtte kristne på 3–400-tallet. Hva som kom ut av det, kan vi bare spekulere om, men kanskje er funn av kristne gjenstander i danske graver på 300-tallet og i norske på 600-tallet ikke bare plyndringsgods.