Norske kristne har mer å lære av innvandrere

Når kristne fra andre land kommer til Norge, kan de undre seg over hvor opptatt norske kristne er av å unngå uro. Hvis man kommer fra land hvor det er kontroversielt å være kristen, ja, kanskje direkte farlig, er kontrasten stor når man ser hvor sosialt tilpasset norske kristne jevnt over er.

Det er naturligvis ikke noe mål i seg selv å skape uro eller støy. Tvert imot skriver apostelen Paulus om å «leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt».

Dette må ikke forstås dithen at det er et mål for kristne å ligge lavt eller å ikke tone flagg. Evangeliet er kontroversielt i sin natur. Det var slett ikke bare i den tidlige kirkens tid at det ble både kritisert og harsellert med. Hvis evangeliet ikke møter motstand, er det sannsynligvis fordi evangeliet ikke blir forkynt. For der evangeliet blir forkynt, skulle det føre til selvransakelse hos enhver.

Her i landet smykker vi oss med tusen års kristen historie. Og det finnes tallrike gode grunner for å glede seg over blant annet innføringen av kristenretten, som vi i år markerer tusenårsjubileet for. Likevel må ikke historien føre til at vi som lever i dag underslår det ansvaret enhver generasjon har for å aktivt videreføre det vi selv har blitt gitt.

For norske kristne ser det ut for at innvandring til Norge representerer en slik påminnelse. Dette ble nylig synliggjort på lederkonferansen som Lausanne-bevegelsen og Norsk råd for misjon og evangelisering stod bak.

Der ble deltakerne minnet om at det ikke er i tråd med kristne idealer dersom kulturelle trekk får hindre kristne i å utføre misjonsoppdraget. Igjen er det ikke noe mål å gjøre seg selv til latter eller å oppsøke kontroverser for kontroversenes egen skyld. Men det er et naturlig mål for en kristen å leve som etterfølger av Jesus Kristus på alle livets områder.

Man trenger ikke være fagteolog for å anta at det gamle norske enhetssamfunnet, hvor nesten alle var medlemmer av statskirken, har gitt norske kristne en følelse av bekvemmelighet som kan virke lammende. Når vi hører om forfølgelse av kristne i andre land, kommer vi ikke unna at historiene vi hører, skiller seg vesentlig fra den hverdagen de fleste av oss kjenner her i landet.

Men nettopp derfor er det interessant at den økte innvandringen til Norge de senere tiårene også har som virkning at vi har fått kristne fra mange ulike land blant oss. I volum er polske katolikker en stor gruppe. Med krigen i Ukraina har vi også fått mange ortodkse derfra hit. Vi vet ennå ikke hvor mange som kommer til å bli værende, men sannsynligvis ganske mange.

I det protestantiske Kristen-Norge er det særlig Baptistkirken som har lykkes i å integrere innvandrere i fellesskapet. På landsmøtet hos baptistene er en betydelig andel av aktørene mennesker med en annen etnisk opprinnelse enn norsk. Dette ser man også på hovedstyrets medlemmer.

Imidlertid er det også hos baptistene en utfordring at selv om medlemsmassen er sammensatt, kan man havne i en situasjon med parallelle strukturer. Altså at mennesker fra ulike folkegrupper møtes i hver sine menigheter eller har hver sine gudstjenester.

Dette minner oss om at en god utvikling som regel ikke skjer av seg selv. Det er nødvendig å ta bevisste og kloke valg med tanke på fremtiden. Et slikt valg er å lytte mer til kristne fra andre land, og å være villig til å lære av hverandre.

Fremveksten av konservativ islam i Norge skremmer vettet av meg

Forteller om hjelp fra Frelsesarmeen – bryter ut i gråt